Kid or smart phone?

Yesterday, the woman sitting in front of my family on the tram had to turn around to see if it was true… she had to witness it for herself… THAT I WAS ACTUALLY SPEAKING TO MY CHILD!

I was indeed talking to my 1,5 year old son, commenting on everything he was observing on the tram journey – people, other trams and buses outside the window, and, most importantly, the fire extinguisher at the front of the tram. My son was pointing excitedly to all the different items, saying the words or sounds he knew for each one. I was making eye contact with my son and commending him for his observations. My husband was sitting behind us.

“Aren’t you amazed at how much these little ones know?” the lady in front of us said. I agreed.
“Yeah, my son notices everything and talks a lot. At home he can point to the dishwasher, the coffee machine, the washing machine and loads of other things,” I told her. “I know kids understand so much more than they can express.”
“I just… I had to turn around to see that you were actually talking to your child because it’s so rare these days,” the woman said. “I constantly see parents busy on their smart phones, and it’s so sad, because children need attention, they need eye contact.”
“I couldn’t agree more”, I said. “When I am out and about with my son, I will only text someone if it’s a person I am arranging to meet up with. Apart from that, I focus on him and the things we see and experience. I guess I don’t have to explain that he does not have his own iPad!” I said, half joking but serious. My husband jumped into the conversation to tell the lady about a book he read called “Digital Dementia”. The book explains how children need to experience their physical environment before learning through a screen.

Although I took the lady’s comments as a compliment on my parenting, my heart is breaking for all those babies and children who see the backside of their parents’ smart phones more than their parents’ eyes. Millions of kids experience this form of rejection on a daily basis. I wonder how this will affect future generations. I find it both sad and alarming that interaction between a parent and a child has become so rare that other passengers turn around to check if it’s actually, truly happening.

How often are you talking to your child,
looking into their eyes,
simply being there with them?

IMG_0432
Tractors are one of my son’s favourite things at the moment.

 

 

Nora

Hvilken historie vokser barnet ditt opp med?

Hva lærer den lille om seg selv?

Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.

I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!

Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!

Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”

Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.

Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.

(Fortsettelse under bildet). 

dsc_0248
Hvilken side av livet viser du barnet ditt? (Foto: Anders Graff Kleven).

Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.

Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»

Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.

Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.

Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:

 

”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.

Du kan være så stolt av deg selv.

Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.

Mamma og Pappa elsker deg.

Alle stjernene passer på deg.

Hele Universet heier på deg.”

 

Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤

 

 

Nora

 

 

 

 

 

 

Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.
img_9930
Bruk ditt lille lys – noen trenger det!
Nora

Christmas Miracle

It’s not about one moment

It’s not about just one day

Christmas brings eternal gifts

of life and joy that stay

 

Although you may not see it now;

your hope sits on a shelf;

your heart is bruised beyond belief,

you´re still but Love itself.

 

The stage is slowly setting now,

though you can’t behold its scope:

Each moment holds Eternity

Each day gives birth to Hope

 

Darkness must relent at last,

cause you are made of Life;

You are the very core of stars:

The sparkle in God’s eyes

 

So don’t lose heart, do not lose faith!

Your story just began!

A child is always born to us:

The magical part of man

 

IMG_9865.PNG
Photo: Nora Graff Kleven

 

by Nora Graff Kleven

 

 

 

 

 

 

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

IMG_9803.JPG

 

Nora

 

 

Pasient vs. Klient

Det er makt i ord. Det er til og med trolldom i ord; vi blir bundet av dem, vi blir formet av dem. De eier oss med mindre vi går inn for å eie dem – spesielt ord som skaper en selvoppfyllende profeti. 

”Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.”

(Wikipedia).

Hvordan blir vi påvirket av å bli sett på som en pasient i forhold til en klient? Hvordan tenker vi på oss selv når vi bærer disse to ulike titlene? Når får du sitte i førersetet?

Hvis vi tar en kikk på Store Norske Leksikon sine nettsider, finner vi beskrivelser av hvert av disse ordene som avslører mye om de underliggende holdningene knyttet til ”pasient” og ”klient.”

”Pasient, person som er syk, og som er under behandling i helsevesenet. Enhver som er syk, er ikke automatisk også en pasient. En pasient er en syk person som går inn i en sykerolle og godtar de regler og normer som gjelder for en syk person. En pasient har både rettigheter og plikter. “

“I praksis vil det si at pasienten må gjennomgå de undersøkelsene som behandleren finner nødvendig, akseptere de behandlingene som ordineres, og prøve å endre livsstilen sin i den grad det fordres for å bli frisk.”  (https://sml.snl.no/pasient)

“Klient, person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.“ (https://snl.no/klient)

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har en følelse av at flere vil kjenne seg igjen her. Som pasient var min opplevelse at målet med behandlingen var å få meg raskest mulig tilbake i jobb, at jeg skulle fungere på den måten som var forventet av samfunnet. Jeg har ikke opplevd at jeg ble sett på som en klient i helsevesenet. Jeg følte ikke at hovedmålet var at jeg skulle få det bedre. Som jeg skrev i innlegget ”Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?”, var opplevelsen en ganske annen jeg begynte hos min alternative terapeut, May Irene Wikeby. ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?” var starten på behandlingen jeg har fått hos henne. I helsevesenet er jeg altså en syk pasient som må innrette seg, mens i privat terapi er jeg en klient som skal få hjelp til å ha det bedre.

img_9804

IMG_9805.JPG

 

Pasient må pent nøye seg med å sitte på i passasjersetet.

Klient får sitte i førersetet og ta styringen selv.

 

Hvilket sete vil du sitte i?

 

 

Nora

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

IMG_9799.PNG

IMG_9798.PNG
Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

img_9749

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora