Godt nytt år! Jeg skal være mer egoistisk i 2018.

I hvert fall tilsynelatende.

Godt nytt år_funlit

Jeg har nettopp tilbrakt to timer på en kafé og skrevet ned hva JEG ønsker å oppleve i 2018. Ikke hva jeg må. Ikke hva jeg tror forventes. Ikke noe basert på prestasjoner. Bare hva jeg ønsker å oppleve – hva mitt neste år skal inneholde om jeg selv får bestemme. I løpet av de to timene kom jeg opp med 79 opplevelser jeg ønsker for 2018, inkludert:

  • Reise
  • Le
  • Treffe venner
  • Turer med familien min
  • Skrive
  • Inspirere andre mennesker
  • Flere dater med mannen min
  • Gode opplevelser med sønnen min
  • Bade i havet
  • Nyte alt godt som kommer min vei
  • Synge
  • Danse
  • Møte interessante mennesker
  • Gå på konsert
  • Lære å lage nye retter
  • Lese mange spennende bøker

I høst bygde det seg opp en vegg i hodet – en liste over ting jeg må. Det ble veldig slitsomt, stressende, og til slutt ble verden til tider en grå masse. Jeg innså at ved siden av denne må-lista, så finnes det en vil-liste, som til en hver tid ble skjøvet ned under må-lista.

Det er lett å tenke at man er egoistisk ved å gjøre det man helst vil. At man ikke er ”flink” med mindre man setter plikter og kjipe ting først. Men det jeg ser så tydelig nå, er jo at det er de morsomme tingene som gir meg energi til å orke de kjipe! Hvis jeg gjør alt det kjipe først, blir jeg som regel såpass tappet for energi at jeg verken orker å ha det gøy eller har noe å gi. Men om jeg gjør noe av det jeg finner givende og spennende først, så er det så mye lettere å ta fatt på det kjipe! I lengden må jeg gjøre rom for det jeg har mest lyst til, selv om det også vil være dager med deadline eller for mye husarbeid hvor det kjedelige og slitsomme kommer først. Likevel er bottom line at jeg er nødt til å fylle på min egen bensin – som er ting jeg liker – for å ha noe å gi. Både til de kjipe oppgavene og ikke minst til andre mennesker.

Derfor valgte jeg å starte 2018 med å skrive en liste over hva jeg har lyst til å oppleve dette året. Og på sett og vis bunner det hele i at jeg skal være egoistisk: Sette meg selv først, slik at jeg kan sette andre først. Ironisk nok.

Hva ønsker du å oppleve i 2018?

 

Nora

 

 

 

 

En oppdatering og hyllest til mine venner

Kjære Venner!

For ett år siden skrev jeg denne statusen på Facebook:

Kjære venner, jeg savner dere!

Dere er mange som betyr mye for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke makter å opprettholde den kontakten jeg ønsker med hver enkelt av dere. Det er så mye jeg ønsker å dele med dere. Derfor kjente jeg i kveld et behov for å dele noen tanker i en post til dere alle her på face.

Å bli Mamma endret både meg og mitt liv totalt. Jeg hadde en svært tøff start på mammatilværelsen, men er bedre på grunn av det jeg har vært igjennom. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om i tiden framover. Mange trådte til da jeg og min lille familie trengte det som mest, og jeg gleder meg til jeg en dag i framtiden har mulighet og kapasitet til å gjengjelde deres godhet og hjelp ❤️

I sommer ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte, noe som gjør at jeg har lite energi. Jeg vil så mye mer enn kroppen orker. Og dere som er foreldre selv, vet at søvn og hvile ofte kun er en fjern drøm når man har en ettåring. Jeg tenker så mye på dere, kjære venner, men nå om dagen strekker ikke kreftene til slik at jeg kan følge opp mine dyrebare vennskap.

Som mange av dere også vet, så er jeg temmelig introvert av meg – jeg har et stort behov for alenetid for å ”lade” meg opp. Denne ladetiden strever jeg også med å finne, og resultatet er at jeg er mentalt utslitt og overveldet mesteparten av tiden. Da kan selv det å skulle svare på en tekstmelding bli for mye. Setningene vil ikke forme seg, selv for meg som er så glad i å skrive. Derfor blir også få sosiale begivenheter prioritert. Dette betyr ikke at jeg ikke vil! Det betyr at jeg ikke kan. Har du mulighet til å treffes på dagtid: Ta gjerne kontakt 😀 Om kvelden er jeg som regel helt ferdig.

Kjære venner, glem meg ikke selv om jeg er fraværende i en periode. Dere er alle i mitt hjerte ❤️

 

Det har vært nok et år med lite energi for meg. Jeg tenker ofte på dere og er fortsatt lei meg for at jeg ikke har klart å følge opp vennskapene slik jeg ønsker. Jeg er lei for at jeg ofte svarer nei til invitasjoner, at jeg glemmer å svare og ellers er fraværende i lange perioder. Men jeg merker en endring! Jeg håper og tror at jeg vil ha styrke til å pleie vennskap i tiden framover. Dere er så viktige for meg! ❤️

Som jeg har skrevet om tidligere så har jeg fått lavt stoffskifte. Dette stjeler energien. Hjelpen hos fastlegen er ikke nok. Derfor var jeg på Balderklinikken forrige uke, hvor jeg tok mange prøver. I påvente av prøveresultatene skal jeg ta en del kosttilskudd, deriblant flytende jern. Og jeg føler meg bedre! Allerede den første dagen med flytende jern føltes det som om jeg fikk noe solid i kroppen. Lenge har det vært slik at selv om jeg har sovet, selv om jeg har spist, så ligger styrken bare ytterst; som et tynt lag oppå alt det utslitte. Innerst i margen har jeg vært utmattet likevel. Nå kjenner jeg at den fysiske styrken bygger seg opp – også innerst! 😀 Hurra for det.

I går deltok jeg på et arrangement som heter Vær en Psykt God Venn! Det fikk meg igjen til å reflektere over rollen dere venner spilte da jeg hadde det som tøffest.

Som jeg skrev i blogginnlegget «To skritt fram og ett tilbake» for noen uker siden, så var det en fødselspsykose jeg gikk gjennom etter at Julian ble født. Dere som var der for meg i den perioden, reddet meg og min familie fra en grusom skjebne. Jeg har både møtt kvinner personlig og lest historier om mødre som har opplevd den forferdeligste behandling i psykiatrien fordi de hadde fødselspsykose. Det er snakk om mødre som har blitt tvangsmedisinert, bundet fast, skilt fra barnet sitt i uker og måneder, og lagt på hvitmalte rom med knapt en ting å feste blikket på. Jeg har lest om forhold som har gått i knas og årelangt arbeid for å bygge opp forholdet til eget barn.

Dette er grusomt å høre om når jeg vet av erfaring at hvordan du blir møtt er alfa og omega i en slik tilstand. Jeg blir faktisk rasende når jeg hører om behandlingen mange mottar i norsk psykiatri. Da jeg gikk gjennom psykosen så var kroppen min full av frykt. Jeg var livredd og ble trigget av den minste ting. Til tider var kroppen så anspent at jeg ikke engang klarte å slappe av nok til å tisse. Jeg VET at jeg ikke hadde blitt bedre av å bli kneblet på en institusjon! Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig på så mange måter. Med hjelp og støtte er det mulig å være tilstede for barnet sitt selv om man går igjennom en ekstrem periode på det psykiske planet.

img_2665.jpg
I en ekstremt sårbar situasjon er venner det beste man kan ha!
IMG_7756
Den første trilleturen klarte jeg 3 uker og 1 dag etter fødselen.

Takket være vennene mine (i tillegg til min mann, familie og terapeut), fikk jeg muligheten til å bruke mine indre ressurser for å komme meg gjennom denne meget spesielle tilstanden. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggelse. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medisiner.

Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, venner som hadde nattevåke med babyen, som kjøpte inn akkurat den filmen jeg hadde behov for å se akkurat den kvelden, som kjørte meg til terapitime, som overnattet så jeg skulle finne tryggheten til å klare å sove, som tålte at jeg var Frodo på oppdrag og alle de andre historiene jeg levde meg inn i, som tålte mine tårer, alle mine dype frykter og underlige resonnementer, og respekterte at disse hadde mening for meg, som delte min begeistring da jeg var så høy at jeg følte ALT var mulig, som ikke synes det var rart at barnet mitt var Superbaby, som sendte meg meldinger og tok i mot alt jeg hadde på hjertet, alt jeg hadde å dele. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle dere kunne ha gitt meg.

TAKK.

IMG_8054
Med venners hjelp kom jeg meg trygt gjennom en beinhard periode i livet.
IMG_8254
Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være Mamma selv om jeg hadde en alvorlig psykisk knekk etter fødselen.

 

Nora

 

Spennende gründerplaner for november

Oh my God!

Jeg har sendt min første faktura!

Et stort steg. Firmaet mitt, Tekst og mening, føles ganske så virkelig. Og nå kan jeg vel med rette kalle meg gründer? 😀

Faktura1

Faktura_sendt

Jeg har mye å glede meg til i november. Det neste logiske skrittet blir å opprette en nettside. Det blir moro å skape et visuelt uttrykk for bedriften min! Jeg er allerede i gang med å se på mulige plattformer for denne.

De siste par dagene har jeg oppdaget at det er mye god hjelp å få, bare man spør! Jeg har hatt givende telefonsamtaler med et familiemedlem, med Oppstartslos i DnB, samt en veldig oppklarende chat med kundeservicen på WordPress. Det er lov å være uvitende, det er lov å være i startgropa – det går jo an å spørre og grave!

Nora_Gründer
Ja, så var jeg gründer!
Påfyll_kaffe_te
Litt påfyll mellom slagene trengs…

Jeg har også flere interessante menneskemøter i kalenderen – ett som vil føre meg med toget til Hamar, og andre som vil finne sted her i Oslo. Den 15. November skal jeg på Gründermesse. Jeg gleder meg til ny inspirasjon og tips til gode løsninger for nettopp Tekst og mening. Er jeg heldig, så får jeg også tatt meg en tur på Poesifest denne måneden.

Hva er dine planer for november?

 

Nora

 

Et utvendig kapittel

Jeg står foran nye prøvelser.

Jeg har brukt mye tid på å rydde opp innvendig – tanker, følelser, bilder i hodet man ikke vil se… Lag for lag har jeg imøtekommet skyggesiden, gitt den mørke energien nye, lysbetonte oppgaver inni meg. Jeg har snudd opp ned på mitt forhold til meg selv, og verden. En kan vel si at jeg har pusset opp mitt indre. Det har blitt vakkert. Enhjørningen er alltid på vakt, og de andre hjelperne driver med sitt.

Nå står den ytre verden for tur – jeg skal få bedre orden på den fysiske helsen min, på kosthold, økonomi og arbeid. Jeg skal posisjonere meg i verden. Jeg går på med frisk mot og masse motivasjon! Likevel, så kjenner jeg den: den kjente lille nappingen bak navelen – nervøsiteten som grenser til angst. Og jeg lurer på: Hvorfor er du her?! Var ikke vi ferdige? 

IMG_0951
Det er visst fortsatt et stykke oppover å gå…

Etter at jeg har grått ut mesteparten av det som rører seg i magen, så går det opp for meg at det kanskje ikke er så rart at gamle følelser dukker litt opp nå som jeg utfordrer meg selv. Mye ukjent terreng skal pløyes, jeg skal testes på nye måter; gjøre ting jeg aldri før har turt! Og da vet jeg hvorfor nappingen er der bak navelen:

Den er her så jeg kan jobbe meg gjennom den. 

 

Nora

 

 

 

To skritt fram og ett tilbake

Nå om dagen får jeg ofte spørsmål om hva jeg driver med, og selv om jeg faktisk har en del på gang, så svarer jeg stotrete. Nok en gang har jeg lurt på om det jeg har å si, er ”greit” å si. Som alltid, så finner jeg det også denne gangen lettere å sette ord på tankene mine skriftlig.

Det er snart to år siden jeg ble mamma. Mange vet at jeg hadde en tøff start på mammarollen. En del vet at jeg var innlagt på akutt psykiatrisk i to dager, og at jeg i de påfølgende månedene gikk gjennom en rimelig heftig emosjonell prosess. Det ikke så mange vet, er at denne prosessen på fagspråket kalles fødselspsykose.

IMG_0842

Psykosen er både det grusomste og mest fantastiske jeg har opplevd. Å være psykotisk kan karakteriseres som et brudd med virkeligheten. For meg ble denne perioden et intenst psykologisk og emosjonelt gjensyn med et gammelt traume. Kroppen var utmattet og hjernen gikk på høygir. Søvnløshet og frykt gikk hånd i hånd. Følelsene var sterkere og klarere enn noen gang. Jeg reiste til de aller mørkeste stedene i meg selv. Jeg er vanvittig stolt av hvordan jeg, med støtte og veiledning fra mine mange hjelpere, klarte å komme ut på den andre siden som en bedre versjon av meg selv. Gjennom psykosen ble jeg frisk fra depresjon og angst, som jeg har hatt i varierende grad i mange år.

Jeg har vært forsiktig med å bruke ordet ”psykose” – det er et ord som er fullt av stigma. Mange har uriktige idéer om hva det innebærer å oppleve psykose. Jeg har vært redd for reaksjoner. Men sannheten er at jeg ikke klarer å skrive fra hjertet når jeg holder tilbake det viktigste. Jeg må være åpen og ærlig; det er det som er drivstoffet i livet mitt.

En annen grunn til at jeg må ”ut av skapet” som psykoseerfarer, er fordi dette er et tema jeg brenner for og ønsker å jobbe med. Jeg håper med tiden at mine erfaringer kan hjelpe andre, og da spesielt nybakte mødre, som går igjennom en slik prosess. Jeg har allerede begynt i det små ved å ta over ansvaret for organisasjonen Hvite Ørns dialoggruppe for psykoseerfarere i Oslo. To ganger i måneden møtes vi for å dele våre unike opplevelser.

Men så var det dette med to skritt fram og ett tilbake. I kjølvannet av fødselspsykosen fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte, som meget kort fortalt betyr at kroppen går på sparebluss. (Listen over mulige symptomer er laaaaaaang). Jeg anser dette som en konsekvens av de store påkjenningene kroppen min var igjennom. Jeg har det stort sett bra med meg selv, siden depresjonen har sagt takk for seg, men jeg opplever at kroppen ikke alltid henger med. Energinivået er ofte lavt og konsentrasjonsevnen kommer og går. En del av min tid går derfor med til oppfølging for lavt stoffskifte, både med lege og den biten jeg kan gjøre selv i forhold til kosthold og mosjon.

Likevel gir jeg meg ikke, for ilden i meg er tent!

Jeg vil bidra.

Derfor har jeg nylig opprettet enkeltpersonforetaket Nora Graff Kleven Tekst og mening. Jeg holder på å utarbeide hvilke tjenester jeg skal tilby, samt å sette meg inn i skatteregler, regnskap og annet snacks. I tillegg er jeg i kontakt med et par ulike magasiner innen psykisk helse, som jeg skal skrive for.

Det var det jeg hadde på hjertet i dag – kan like så godt si det som det er!

 

Nora

 

 

 

Vil du ha en arbeidstaker utenom det vanlige?

Jeg brenner for skriving og psykisk helse, og ser nå etter en deltidsstilling hvor jeg kan få lov til å bidra innen ett eller begge av disse feltene. Jeg er 34 år og bor i Oslo.

 

Jeg kan tilby:

  • Et øye for god tekstutforming
  • Gode kunnskaper i norsk og engelsk
  • Høy EQ (Emotional Intelligence)
  • Forståelse for mellommenneskelige relasjoner
  • Erfaringskompetanse innen psykiske helseproblemer
  • Høy motivasjon for å bidra og å lære
  • En velutviklet forestillingsevne
  • God og dårlig språkhumor

 

For å trives på jobb vil jeg trenge:

  • Klare retningslinjer
  • Meningsfylt arbeid
  • Mulighet til å jobbe en del alene
  • Et støttende og inkluderende miljø

 

Av høyere utdanning har jeg fullført:

  • Bachelor i Språk og Kultur (engelsk fordypning)
  • Master of Arts: Creative Writing
  • Årskurs i Medier og Kommunikasjon

 

Min arbeidserfaring inkluderer:

  • Kronikkforfatter
  • Blogger
  • Tekstforfatter
  • Frilansjournalist
  • Barne- og ungdomsarbeider/ assistent i barnehage
  • Kundekonsulent
  • Butikkmedarbeider

 

Jeg har rikelig med hull i CV’n, og disse har blitt godt brukt til å bli frisk fra langvarig depresjon, angst og et negativt selvbilde. Mine mange kortvarige arbeidsforhold viser at jeg ikke ga opp, men fortsatte å prøve, selv om jeg hadde det svært tungt. Reisen jeg har vært på de siste årene gjør at jeg nå sitter med mye verdifull innsikt og livserfaring. Denne innsikten vil jeg gjerne bruke for å hjelpe andre mennesker som har det vanskelig. Høyt på ønskelista henger det å få jobbe med holdningsendrende informasjonsarbeid innen psykisk helse, men jeg er åpen for alle muligheter der mine egenskaper kan komme til nytte.

Siden oktober 2015 har jeg hatt en 200% stilling som omsorgsyter, nesesnyter, gulpeassistent, melkeprodusent, lekekonsulent, underholdningsarrangør, vogntransportør, sykesøster, sjefstrøster og meget mer. Altså mamma. Min nåværende kunde begynner i barnehage i august, og jeg er derfor ledig for nye oppdrag fra høsten av.

Vennligst ta kontakt pr. e-post, via Facebook eller her på bloggen dersom du vet om en jobb som kunne passe!

 

Med vennlig hilsen

Nora Graff Kleven

noragraffkleven@gmail.com

 

Nora Graff Kleven_hopefortomorrow
Klar for nye oppdrag!

Kid or smart phone?

Yesterday, the woman sitting in front of my family on the tram had to turn around to see if it was true… she had to witness it for herself… THAT I WAS ACTUALLY SPEAKING TO MY CHILD!

I was indeed talking to my 1,5 year old son, commenting on everything he was observing on the tram journey – people, other trams and buses outside the window, and, most importantly, the fire extinguisher at the front of the tram. My son was pointing excitedly to all the different items, saying the words or sounds he knew for each one. I was making eye contact with my son and commending him for his observations. My husband was sitting behind us.

“Aren’t you amazed at how much these little ones know?” the lady in front of us said. I agreed.
“Yeah, my son notices everything and talks a lot. At home he can point to the dishwasher, the coffee machine, the washing machine and loads of other things,” I told her. “I know kids understand so much more than they can express.”
“I just… I had to turn around to see that you were actually talking to your child because it’s so rare these days,” the woman said. “I constantly see parents busy on their smart phones, and it’s so sad, because children need attention, they need eye contact.”
“I couldn’t agree more”, I said. “When I am out and about with my son, I will only text someone if it’s a person I am arranging to meet up with. Apart from that, I focus on him and the things we see and experience. I guess I don’t have to explain that he does not have his own iPad!” I said, half joking but serious. My husband jumped into the conversation to tell the lady about a book he read called “Digital Dementia”. The book explains how children need to experience their physical environment before learning through a screen.

Although I took the lady’s comments as a compliment on my parenting, my heart is breaking for all those babies and children who see the backside of their parents’ smart phones more than their parents’ eyes. Millions of kids experience this form of rejection on a daily basis. I wonder how this will affect future generations. I find it both sad and alarming that interaction between a parent and a child has become so rare that other passengers turn around to check if it’s actually, truly happening.

How often are you talking to your child,
looking into their eyes,
simply being there with them?

IMG_0432
Tractors are one of my son’s favourite things at the moment.

 

 

Nora