Hvor mye redigerer du livet ditt?

For noen uker siden tok jeg et lite blinkskudd i hverdagen – mannen min på kjøkkenet med sønnen vår på armen. Jeg hadde lyst til å dele bildet på Facebook med kommentaren «hverdagslykke»:

Hverdagslykke_original_funlit

Men så la jeg merke til den skitne kjelen og rotet på bordet, og tenkte at det gjorde seg jo ikke så veldig bra på det idylliske bildet av far og sønn i et vanlig og verdifullt øyeblikk. Jeg kikket litt mer på bildet.

Hvis jeg kutter bort den skitne kjelen! A-ha! Da blir det bra.

Hverdagslykke_cropperfekt_funlit

Jeg har så klart denne cropping-funksjonen. Hvis jeg tar med øvre del av bildet, da får jeg jo med den flotte lysekronen vår uten møkka! Ta-daaa. Et øyeblikk virket det som en bankers plan. Ikke bare har jeg hverdagslykke, jeg har perfekt hverdagslykke! Men så tenkte jeg: Vil jeg være en av de som bidrar til at alt må se perfekt ut? Vil jeg være en person, som med min «perfekte»- men akk! så redigerte – virkelighet er med på å hype prestasjonspresset? Vil jeg virkelig gjøre mine hverdagsøyeblikk til konkurranse i utseendets perfeksjonisme?

Nei. Jeg burde ha med den der kjelen. Ja! La oss vise rotet!

Hverdagslykke_skittenkjele_funlit

For det er jo sånn det er. Fram med den menneskelige hverdagslykken! Lykken er jo komplett om det er litt rot. Kanskje jeg kan hjelpe andre til å senke skuldrene litt? For det er det jeg vil: være en motvekt til perfeksjonstyranniet.

Det endte med at jeg aldri la ut bildet. I hodet mitt handlet det ikke lenger om å dele et fint øyeblikk. Bare på noen få tankerekker hadde det hele blitt et slags «statement»-prosjekt. Det ble for mange tanker, for mange valg rundt det å skulle presentere seg selv. Jeg lurer på om det er mange som har det sånn. Hvilket av de 14 bildene jeg tok skal jeg legge ut? Skal jeg redigere? Skal jeg croppe? Skal jeg bruke filter? Skal jeg si at jeg har brukt filter? 

Jeg tenker mye på dette med redigering og photoshop. Hvor mye uvirkelighet vi blir utsatt for. Da jeg var 16 år pleide jeg å sammenligne meg selv med popstjerner i Bravo, Topp, Smash Hits og mange andre blader. Ofte kunne jeg kikke på et bilde av Christina Aguilera eller Britney Spears og lure på hvorfor jeg ikke hadde så perfekt hud? Da jeg var på den alderen visste jeg ikke at kjendisene var retusjert, eller hvor mye sminke kunne endre en persons utseende. Jeg slukte glansbildene rått, og trykket meg selv ned i prosessen.

I dag er vi fullstendig klare over hvilke ekstreme endringer et bilde gjennomgår fra det knipses til det går i trykken. Det finnes mange videoer og kampanjer som har som mål å eksponere retusjeringen. Likevel biter vi på agnet. Gang på gang. Et det slik at vi vet disse tingene med hodet, men at følelsene ikke er med og heller valser den andre veien når vi for ørtende gang blir solgt en photoshoppet drøm?

Jeg er ikke fritatt, for jeg sitter også på karusellen. Det er vanskelig å komme seg unna de konstante kommersielle budskapene i det samfunnet vi lever i nå. Så klart biter jeg også på agnet. Men heldigvis ikke like ofte som før. Og jeg kan ikke la være å stille spørsmålet:

Hvorfor lar vi oss fortsatt lure?

 

Nora

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s