Du sitter hos legen #syktvelkommen

Da jeg så Forbrukerrådets kampanje #syktvelkommen, om norsk helsevesens kommunikasjon med pasientene, kjente jeg at dette var en kampanje jeg ønsket å bidra til. Så her kommer noen tanker rundt det å gå til fastlegen.

Nå går det greit å gå til fastlegen. I mange år var det ikke greit i det hele tatt. Jeg gruet meg hver gang. En vesentlig grunn til at det nå oppleves greit for meg å gå til fastlegen, er fordi jeg har gjort en drastisk endring i mine forventninger til hva fastlegen kan hjelpe med. Jeg tror ikke lenger at fastlegen har svarene når det gjelder min psykiske helse. Jeg leter ikke etter en pille som kan ta vekk min indre smerte. Jeg har lært meg å skille mellom fysisk og psykisk smerte. Jeg har funnet hjelp for mine sjelelige sår i den alternative verden. Jeg går aldri lenger til fastlegen med mindre det gjelder fysisk sykdom eller hvis jeg er nødt på grunn av papirer som skal sendes til NAV, arbeidsgiver eller lignende.

Teksten nedenfor skrev jeg for noen år siden etter et legebesøk. Jeg tenkte på den med én gang da jeg leste om #syktvelkommen.

 

 

Du sitter hos legen

Mutt. Hjertet banker, kroppen synker sammen. Dette er øyeblikket til å få hjelp, kvarteret du har mannet deg opp for.

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si?

”Hva kan jeg hjelpe deg med i dag da?” sier den vennlige damen i hvit frakk. Den blonde hestehalen leker på skuldrene, blikket er rettet mot meg.

Jeg gråter hver dag. Kommer meg ikke opp av gulvet.

”Jeg føler meg ikke så bra.”

Jeg tenker på kjøkkenkniven. Litt for mye. Altfor mye. Hver dag. Hver gang jeg blir såret… Nei, kan ikke… kan ikke si DET.

”Det forstår jeg, siden du er her. Hvor har du vondt da?”

I hele meg. Jeg er knust. Kommer meg ikke opp fra gulvet. Klarer ikke. Jeg må ha sykemelding, JEG KAN IKKE GÅ PÅ JOBB! Er redd for å bryte sammen foran de andre.

Øyenene mine ser ned.
”Eh… jeg har en del vondt i magen, kanskje eh… sover litt dårlig.”

Angst. The Dread. Skyldfølelsen. Den der klumpen…

Jeg fikler med ermet på genseren, lar det ene beinet dirre opp og ned.
”Ok, vi kan ta noen prøver.” Blikket hennes ser igjennom meg. ”Har du vært i utlandet i det siste? Kanskje du har fått et virus?”

Nei det er ikke sånn! Det er ikke i kroppen, det er MEG… Det er noe feil, noe alvorlig galt. Jeg får ikke puste.

Tårene presser på, halsen snurper seg igjen.
”Eh. Nei. Har ikke vært i utlandet på over ett år, jeg.”

Jeg skriker. JEG KAN IKKE LEVE SÅNN HER MER!

Ikke en lyd kommer ut.
”Da tar vi noen blodprøver da? Også tror jeg det er lurt at du leverer en avføringsprøve med det samme. Så får vi antagelig utelukket at du har en virusinfeksjon.” Hun smiler vennlig. Timen er ferdig.

Faen.

Du klarte det ikke nå heller. Klarte ikke si et ord.

 

 

funlit_#syktvelkommen

 

 

Nora

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s