For dere som ikke ennå kjenner meg: Hei, jeg heter Nora. Jeg er 35 år og bor i Oslo med mannen min og sønnen min på straks 3 år. Jeg har vært gjennom mye tøft, men har jobbet hardt med meg selv i mange år for å snu mitt mørke til lys.
Nå er det ingen annen vei for meg enn å skape noe eget. Jeg brenner for tekst, mening, skriving, historier; å si det man har på hjertet. Jeg mener det er best å si ting som det er, og øver meg på å leve opp til dette.
I kjølvannet av at jeg ble mamma i 2015 gikk jeg igjennom en ekstrem periode som tente på sjelen min og ga livet ny mening. Gradvis er jeg i stand til å sette mer og mer av denne ilden ut i livet. Flere og flere ting ligger til rette.
Jeg og min lille familie har nettopp lagt bak oss en del intense måneder hvor det meste av min energi måtte fokuseres på en flytteprosess fra h ——-. Nå er jeg på plass i et nytt hjem som gjør meg godt. Jeg er fylt av en ny, fremoverlent og positiv energi og ny driv. Jeg er enda et hakk ærligere med meg selv om hva jeg vil, hvem jeg er og hva som betyr noe for meg. Jeg ”tetter hull” der jeg ser at energien min renner ut i ting som ikke er det jeg helst vil. For det erdet jeg virkelig vil jeg har driv til å drive med!
(Fortsettelse under bildet).
Veien videre er lys og selvvalgt.
Rent konkret går jeg nå et online gründerkurs som heter Skap Din Drømmejobb med mentor Gry Sinding. Kurset går over 8 uker fram mot jul, og det hjelper meg blant annet til å definere tydeligere hva jeg skal tilby gjennom Tekst og mening.Så bli ikke overrasket over endringer som måtte komme! Et av mine mål er å ha firmaets nettside oppe innen jul.
Jeg har også et fast oppdrag som jeg setter pris på å kunne jobbe med ukentlig. I tillegg fortsetter jeg mitt engasjement som ansvarlig for Hvite Ørns dialoggruppe for psykoseerfarere i Oslo – en veldig givende rolle for meg!
Veien videre er åpen, jeg er klar… 🙂
Fortell gjerne i kommentarene hvor veien videre går for deg akkurat nå!
Som et engasjert medlem i Hvite Ørn har jeg i år fått muligheten til å sitte i komitéen for Amaliedagene – Norges eneste psykisk helse-festival som er 100% arrangert av tidligere og nåværende psykiatri-brukere. Siden januar har jeg vært med på møter hvor vi finner foredragsholdere, og planlegger tid, sted, mat og underholdning for festivalen.
Jeg bestemte meg tidlig for å gi av meg selv, være meg selv og dele åpent av mine erfaringer og mitt syn på den reisen jeg har vært på de siste årene fra dyp depresjon til å bli glad i meg selv. Min gjentatte opplevelse er: det lønner seg å være åpen. For allerede på det første møtet ble jeg spurt om å holde foredrag selv! YES! tenkte jeg da. Det vil jeg så absolutt.
Jeg skal holde foredrag på Amaliedagenes temadag, tirsdag 21. august 2018. Den skal handle om traumehjelp, og det passer midt i blinken for meg. Jeg skal fortelle om min vei gjennom og ut av psykose – eller ”Min magiske helbredelsesreise”, som jeg heller kaller det. Kanskje jeg leser opp et dikt eller to. Jeg kommer til å ha fokus på de mest essensielle elementene som gjorde at det gikk så bra med meg.
Det er utrolig givende for meg å få muligheter som nettopp Amaliedagene hvor jeg kan snu mine tøffe opplevelser til positive erfaringer. Jeg håper disse erfaringene vil bli til hjelp for andre. Sakte, men sikkert, så bygger jeg opp en plattform hvor jeg omdanner smerte til ressurs.
Her kan du lese litt mer om hva Amaliedagene er (informasjon fra Amaliedagenes nettside):
”Amaliedagene ble første gang arrangert i 1999 og har gradvis vokst seg større. Amaliedagene fletter sammen sosiale, kulturelle, faglige og politiske aspekter for å framskynde en bedre forståelse av psykisk helse enn vi har i dag. Dette årlige arrangementet er en møteplass der fagfolk og brukere møtes som mennesker, noe som gir grobunn for et inspirerende og nytenkende miljø.
Amaliedagene har utviklet seg fra brukerfestival til en brukerstyrt konferanse. Amaliedagene baseres på frivillig arbeid og strekker seg over 4 dager. Alle arrangementer er åpne og gratis for alle.
I tillegg til å sette et kritisk søkelys på dagens praksis av psykisk helsearbeid forsøker Amaliedags-komiteen å gi håp ved å løfte frem alternative veier til bedre psykisk helse som respekterer brukeres / overlevevendes premisser.
Programmet beveger seg i forhold til aktuelle tema og problemstillinger i samfunnet. Innholdet er basert på et nedenfra og opp perspektiv hvor komiteen alltid har lagt ekstra vekt på erfaringsperspektivet gjennom sterke brukerhistorier. Amaliedagene har i alle år forsøkt å være en arena som synliggjør en ofte taus og tilsidesatt gruppe i samfunnet.”
Følg med her på bloggen min og Amaliedagene.no for mer informasjon.
I dag er det fem år siden jeg startet min magiske reise; fem år siden jeg satt i hypnosestolen hos May Irene Wikeby for første gang. Jeg hadde uttrykt frustrasjon til min nære venninne Lise Marie over manglende ”framgang”, selv etter flere måneder hos en psykiater på DPS (distriktspsykiatrisk senter) i 2010, og så enda flere måneder hos en privat psykolog i 2011. Det vil si, jeg følte meg ikke noe bedre om meg selv.
”Du trenger ikke en psykolog, du trenger noe… litt annet,” insisterte Lise Marie. Så anbefalte hun May. Det tok en del måneder før jeg fulgte det rådet, men så, for fem år siden, satt jeg der.
”Hvis det var én ting i hele verden jeg kunne hjelpe deg med, hva skulle det være?” spurte May.
”Jeg vil bli kvitt den stemmen inni meg som sier at jeg ikke er verdt en dritt.”
Dette var utgangspunktet for alle timene vi har tilbrakt sammen. Det lengste jeg har gått uten en time hos May, er om lag to måneder. Som regel har jeg vært hos henne ca. én gang i måneden, mens i psykoseperioden var jeg der én gang i uka over åtte uker.
Den første timen fikk jeg en forberedende hypnose. Jeg husker at May leste opp at jeg var et barn av stjernene, og at jeg tenkte: Dette kan jeg like! Jeg følte meg så avslappet, så trygg. Det var så deilig å slippe å tenke på hva som var ”feil” med meg! Den timen var første gangen Enhjørningen kom til meg. Min trofaste hjelper og symbolet på det beste i meg selv. Jeg så for meg Universet og stjernene og plutselig var Enhjørningen der, som den største selvfølge. Og jeg vet akkurat hvor den kom fra i den fysiske verden: På den tiden spilte jeg og Anders (nå mannen min, da kjæreste) et mobilspill som heter Robot Unicorn Attack, og dette magiske vesenet tok jeg altså med meg inn i hypnosens og fantasiens og healingens verden.
Robot Unicorn Attack har også en helt fantastisk sang:
«Always» av Erasure
Etter denne første timen gikk jeg nesten litt døsig rundt på Byporten og tenkte: Jeg føler meg så normal, og det er jo ikke normalt for meg! (Nå har for øvrig mitt ønske om å bli «normal» bare svunnet hen med årene, men poenget er at jeg allerede da merket en tydelig forskjell!).
I alle år etter dette har Enhjørningen vært min faste følgesvenn og hovedhjelper, men den seneste tiden har jeg lagt merke til at den dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Og grunnen til dette er bare helt super: Jeg har internalisert mange av de egenskapene jeg symboliserte med Enhjørningen – jeg opplever at jeg faktisk ER mange av disse kvalitetene jeg tidligere bare drømte om å kunne leve opp til: styrke, tilgivelse, kreativitet, kjærlighet, visdom, medfølelse, vilje, glede og flere til.
Foto: Nora Graff Kleven
Alle har vi fantastiske kvaliteter og egenskaper i oss. Men vi må tillate oss å se dem, uansett hvilken form de dukker opp i, uansett om det er en fantasi-Enhjørning som svever rundt i et imaginært Univers fullt av stjerner!
Jeg har fått gleden av å bli skribent for Inspira, Mental Helse Ungdom sitt medlemsblad. Her kan dere lese mitt første bidrag, som var på trykk i forrige utgave av Inspira.
Min første kronikk som skribent for Inspira.Illustrasjon av Paulina Tarabczynska.
Neste Inspira, med min neste tekst, kommer i slutten av mars.
Onsdag 31. januar 2018 deltok jeg på lanseringen av Hvite Ørns nye informasjonshefte, «Psykose fra erfarers ståsted». Jeg bidro med å fortelle jeg litt om meg selv og min erfaring med fødselspsykose, samt å lese opp mitt eget dikt, «Jeg trengte aldri en pille«. Det var utrolig stas at dette skjedde nettopp på Litteraturhuset! Video av innslaget mitt finner du lenger ned i dette blogginnlegget.
Nora Graff Kleven på Litteraturhuset. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.Foto: Anders Graff Kleven
Lanseringen startet med at leder for Hvite Ørn, Jan-Magne Sørensen, fortalte en del om egne erfaringer og om innholdet i heftet. Vi var gjennom temaer som:
Hvordan oppleves psykose?
Hva er egentlig psykose?
Hvordan skal vi bli møtt?
Beslutningskompetanse / tilregnelighet
Behandling / psykosehåndtering
Frihet til forvandling
Kvelden ble avsluttet med en panelsamtale mellom Jan-Magne Sørensen og leder i Norsk Psykiatrisk forening, Ulrik Malt. Jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å lede denne samtalen, og er da nok en erfaring rikere. Til slutt fikk publikum sjansen til å stille spørsmål. De mange sterke og fortvilende historiene som kom frem – hvorav flere handlet om å oppleve mishandling eller ikke bli hørt i møte med norsk helsevesen – gjorde stort inntrykk. Dette viser at psykose er et viktig felt innen psykisk helse som vil trenge mye oppmerksomhet og arbeid i de kommende årene for å skape forståelse og bedre behandling for de som opplever psykose.
Jeg føler meg rett og slett griseheldig som har fått muligheten til å gå den veien jeg har gått, og jeg vil gjøre mitt for at flere kan få den muligheten. Her kommer video av mitt innslag og bilder fra lanseringen.
Video: Anders Graff Kleven.
Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.Panelsamtale mellom Ulrik Malt, leder i Norsk Psykiatrisk forening, og Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn, ledet av Nora Graff Kleven. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.
Jeg har nettopp tilbrakt to timer på en kafé og skrevet ned hva JEG ønsker å oppleve i 2018. Ikke hva jeg må. Ikke hva jeg tror forventes. Ikke noe basert på prestasjoner. Bare hva jeg ønsker å oppleve – hva mitt neste år skal inneholde om jeg selv får bestemme. I løpet av de to timene kom jeg opp med 79 opplevelser jeg ønsker for 2018, inkludert:
Reise
Le
Treffe venner
Turer med familien min
Skrive
Inspirere andre mennesker
Flere dater med mannen min
Gode opplevelser med sønnen min
Bade i havet
Nyte alt godt som kommer min vei
Synge
Danse
Møte interessante mennesker
Gå på konsert
Lære å lage nye retter
Lese mange spennende bøker
I høst bygde det seg opp en vegg i hodet – en liste over ting jeg må. Det ble veldig slitsomt, stressende, og til slutt ble verden til tider en grå masse. Jeg innså at ved siden av denne må-lista, så finnes det en vil-liste, som til en hver tid ble skjøvet ned under må-lista.
Det er lett å tenke at man er egoistisk ved å gjøre det man helst vil. At man ikke er ”flink” med mindre man setter plikter og kjipe ting først. Men det jeg ser så tydelig nå, er jo at det er de morsomme tingene som gir meg energi til å orke de kjipe! Hvis jeg gjør alt det kjipe først, blir jeg som regel såpass tappet for energi at jeg verken orker å ha det gøy eller har noe å gi. Men om jeg gjør noe av det jeg finner givende og spennende først, så er det så mye lettere å ta fatt på det kjipe! I lengden må jeg gjøre rom for det jeg har mest lyst til, selv om det også vil være dager med deadline eller for mye husarbeid hvor det kjedelige og slitsomme kommer først. Likevel er bottom line at jeg er nødt til å fylle på min egen bensin – som er ting jeg liker – for å ha noe å gi. Både til de kjipe oppgavene og ikke minst til andre mennesker.
Derfor valgte jeg å starte 2018 med å skrive en liste over hva jeg har lyst til å oppleve dette året. Og på sett og vis bunner det hele i at jeg skal være egoistisk: Sette meg selv først, slik at jeg kan sette andre først. Ironisk nok.
For ett år siden skrev jeg denne statusen på Facebook:
Kjære venner, jeg savner dere!
Dere er mange som betyr mye for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke makter å opprettholde den kontakten jeg ønsker med hver enkelt av dere. Det er så mye jeg ønsker å dele med dere. Derfor kjente jeg i kveld et behov for å dele noen tanker i en post til dere alle her på face.
Å bli Mamma endret både meg og mitt liv totalt. Jeg hadde en svært tøff start på mammatilværelsen, men er bedre på grunn av det jeg har vært igjennom. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om i tiden framover. Mange trådte til da jeg og min lille familie trengte det som mest, og jeg gleder meg til jeg en dag i framtiden har mulighet og kapasitet til å gjengjelde deres godhet og hjelp ❤️
I sommer ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte, noe som gjør at jeg har lite energi. Jeg vil så mye mer enn kroppen orker. Og dere som er foreldre selv, vet at søvn og hvile ofte kun er en fjern drøm når man har en ettåring. Jeg tenker så mye på dere, kjære venner, men nå om dagen strekker ikke kreftene til slik at jeg kan følge opp mine dyrebare vennskap.
Som mange av dere også vet, så er jeg temmelig introvert av meg – jeg har et stort behov for alenetid for å ”lade” meg opp. Denne ladetiden strever jeg også med å finne, og resultatet er at jeg er mentalt utslitt og overveldet mesteparten av tiden. Da kan selv det å skulle svare på en tekstmelding bli for mye. Setningene vil ikke forme seg, selv for meg som er så glad i å skrive. Derfor blir også få sosiale begivenheter prioritert. Dette betyr ikke at jeg ikke vil! Det betyr at jeg ikke kan. Har du mulighet til å treffes på dagtid: Ta gjerne kontakt 😀 Om kvelden er jeg som regel helt ferdig.
Kjære venner, glem meg ikke selv om jeg er fraværende i en periode. Dere er alle i mitt hjerte ❤️
Det har vært nok et år med lite energi for meg. Jeg tenker ofte på dere og er fortsatt lei meg for at jeg ikke har klart å følge opp vennskapene slik jeg ønsker. Jeg er lei for at jeg ofte svarer nei til invitasjoner, at jeg glemmer å svare og ellers er fraværende i lange perioder. Men jeg merker en endring! Jeg håper og tror at jeg vil ha styrke til å pleie vennskap i tiden framover. Dere er så viktige for meg! ❤️
Som jeg har skrevet om tidligere så har jeg fått lavt stoffskifte. Dette stjeler energien. Hjelpen hos fastlegen er ikke nok. Derfor var jeg på Balderklinikken forrige uke, hvor jeg tok mange prøver. I påvente av prøveresultatene skal jeg ta en del kosttilskudd, deriblant flytende jern. Og jeg føler meg bedre! Allerede den første dagen med flytende jern føltes det som om jeg fikk noe solid i kroppen. Lenge har det vært slik at selv om jeg har sovet, selv om jeg har spist, så ligger styrken bare ytterst; som et tynt lag oppå alt det utslitte. Innerst i margen har jeg vært utmattet likevel. Nå kjenner jeg at den fysiske styrken bygger seg opp – også innerst! 😀 Hurra for det.
I går deltok jeg på et arrangement som heter Vær en Psykt God Venn! Det fikk meg igjen til å reflektere over rollen dere venner spilte da jeg hadde det som tøffest.
Som jeg skrev i blogginnlegget «To skritt fram og ett tilbake» for noen uker siden, så var det en fødselspsykose jeg gikk gjennom etter at Julian ble født. Dere som var der for meg i den perioden, reddet meg og min familie fra en grusom skjebne. Jeg har både møtt kvinner personlig og lest historier om mødre som har opplevd den forferdeligste behandling i psykiatrien fordi de hadde fødselspsykose. Det er snakk om mødre som har blitt tvangsmedisinert, bundet fast, skilt fra barnet sitt i uker og måneder, og lagt på hvitmalte rom med knapt en ting å feste blikket på. Jeg har lest om forhold som har gått i knas og årelangt arbeid for å bygge opp forholdet til eget barn.
Dette er grusomt å høre om når jeg vet av erfaring at hvordan du blir møtt er alfa og omega i en slik tilstand. Jeg blir faktisk rasende når jeg hører om behandlingen mange mottar i norsk psykiatri. Da jeg gikk gjennom psykosen så var kroppen min full av frykt. Jeg var livredd og ble trigget av den minste ting. Til tider var kroppen så anspent at jeg ikke engang klarte å slappe av nok til å tisse. Jeg VET at jeg ikke hadde blitt bedre av å bli kneblet på en institusjon! Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig på så mange måter. Med hjelp og støtte er det mulig å være tilstede for barnet sitt selv om man går igjennom en ekstrem periode på det psykiske planet.
I en ekstremt sårbar situasjon er venner det beste man kan ha!Den første trilleturen klarte jeg 3 uker og 1 dag etter fødselen.
Takket være vennene mine (i tillegg til min mann, familie og terapeut), fikk jeg muligheten til å bruke mine indre ressurser for å komme meg gjennom denne meget spesielle tilstanden. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggelse. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medisiner.
Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, venner som hadde nattevåke med babyen, som kjøpte inn akkurat den filmen jeg hadde behov for å se akkurat den kvelden, som kjørte meg til terapitime, som overnattet så jeg skulle finne tryggheten til å klare å sove, som tålte at jeg var Frodo på oppdrag og alle de andre historiene jeg levde meg inn i, som tålte mine tårer, alle mine dype frykter og underlige resonnementer, og respekterte at disse hadde mening for meg, som delte min begeistring da jeg var så høy at jeg følte ALT var mulig, som ikke synes det var rart at barnet mitt var Superbaby, som sendte meg meldinger og tok i mot alt jeg hadde på hjertet, alt jeg hadde å dele. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle dere kunne ha gitt meg.
TAKK.
Med venners hjelp kom jeg meg trygt gjennom en beinhard periode i livet.Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være Mamma selv om jeg hadde en alvorlig psykisk knekk etter fødselen.
Et stort steg. Firmaet mitt, Tekst og mening, føles ganske så virkelig. Og nå kan jeg vel med rette kalle meg gründer? 😀
Jeg har mye å glede meg til i november. Det neste logiske skrittet blir å opprette en nettside. Det blir moro å skape et visuelt uttrykk for bedriften min! Jeg er allerede i gang med å se på mulige plattformer for denne.
De siste par dagene har jeg oppdaget at det er mye god hjelp å få, bare man spør! Jeg har hatt givende telefonsamtaler med et familiemedlem, med Oppstartslos i DnB, samt en veldig oppklarende chat med kundeservicen på WordPress. Det er lov å være uvitende, det er lov å være i startgropa – det går jo an å spørre og grave!
Ja, så var jeg gründer!Litt påfyll mellom slagene trengs…
Jeg har også flere interessante menneskemøter i kalenderen – ett som vil føre meg med toget til Hamar, og andre som vil finne sted her i Oslo. Den 15. November skal jeg på Gründermesse. Jeg gleder meg til ny inspirasjon og tips til gode løsninger for nettopp Tekst og mening. Er jeg heldig, så får jeg også tatt meg en tur på Poesifest denne måneden.
Jeg har brukt mye tid på å rydde opp innvendig – tanker, følelser, bilder i hodet man ikke vil se… Lag for lag har jeg imøtekommet skyggesiden, gitt den mørke energien nye, lysbetonte oppgaver inni meg. Jeg har snudd opp ned på mitt forhold til meg selv, og verden. En kan vel si at jeg har pusset opp mitt indre. Det har blitt vakkert. Enhjørningen er alltid på vakt, og de andre hjelperne driver med sitt.
Nå står den ytre verden for tur – jeg skal få bedre orden på den fysiske helsen min, på kosthold, økonomi og arbeid. Jeg skal posisjonere meg i verden. Jeg går på med frisk mot og masse motivasjon! Likevel, så kjenner jeg den: den kjente lille nappingen bak navelen – nervøsiteten som grenser til angst. Og jeg lurer på: Hvorfor er du her?! Var ikke vi ferdige?
Det er visst fortsatt et stykke oppover å gå…
Etter at jeg har grått ut mesteparten av det som rører seg i magen, så går det opp for meg at det kanskje ikke er så rart at gamle følelser dukker litt opp nå som jeg utfordrer meg selv. Mye ukjent terreng skal pløyes, jeg skal testes på nye måter; gjøre ting jeg aldri før har turt! Og da vet jeg hvorfor nappingen er der bak navelen:
Nå om dagen får jeg ofte spørsmål om hva jeg driver med, og selv om jeg faktisk har en del på gang, så svarer jeg stotrete. Nok en gang har jeg lurt på om det jeg har å si, er ”greit” å si. Som alltid, så finner jeg det også denne gangen lettere å sette ord på tankene mine skriftlig.
Det er snart to år siden jeg ble mamma. Mange vet at jeg hadde en tøff start på mammarollen. En del vet at jeg var innlagt på akutt psykiatrisk i to dager, og at jeg i de påfølgende månedene gikk gjennom en rimelig heftig emosjonell prosess. Det ikke så mange vet, er at denne prosessen på fagspråket kalles fødselspsykose.
Psykosen er både det grusomste og mest fantastiske jeg har opplevd. Å være psykotisk kan karakteriseres som et brudd med virkeligheten. For meg ble denne perioden et intenst psykologisk og emosjonelt gjensyn med et gammelt traume. Kroppen var utmattet og hjernen gikk på høygir. Søvnløshet og frykt gikk hånd i hånd. Følelsene var sterkere og klarere enn noen gang. Jeg reiste til de aller mørkeste stedene i meg selv. Jeg er vanvittig stolt av hvordan jeg, med støtte og veiledning fra mine mange hjelpere, klarte å komme ut på den andre siden som en bedre versjon av meg selv. Gjennom psykosen ble jeg frisk fra depresjon og angst, som jeg har hatt i varierende grad i mange år.
Jeg har vært forsiktig med å bruke ordet ”psykose” – det er et ord som er fullt av stigma. Mange har uriktige idéer om hva det innebærer å oppleve psykose. Jeg har vært redd for reaksjoner. Men sannheten er at jeg ikke klarer å skrive fra hjertet når jeg holder tilbake det viktigste. Jeg må være åpen og ærlig; det er det som er drivstoffet i livet mitt.
En annen grunn til at jeg må ”ut av skapet” som psykoseerfarer, er fordi dette er et tema jeg brenner for og ønsker å jobbe med. Jeg håper med tiden at mine erfaringer kan hjelpe andre, og da spesielt nybakte mødre, som går igjennom en slik prosess. Jeg har allerede begynt i det små ved å ta over ansvaret for organisasjonen Hvite Ørns dialoggruppe for psykoseerfarere i Oslo. To ganger i måneden møtes vi for å dele våre unike opplevelser.
Men så var det dette med to skritt fram og ett tilbake. I kjølvannet av fødselspsykosen fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte, som meget kort fortalt betyr at kroppen går på sparebluss. (Listen over mulige symptomer er laaaaaaang). Jeg anser dette som en konsekvens av de store påkjenningene kroppen min var igjennom. Jeg har det stort sett bra med meg selv, siden depresjonen har sagt takk for seg, men jeg opplever at kroppen ikke alltid henger med. Energinivået er ofte lavt og konsentrasjonsevnen kommer og går. En del av min tid går derfor med til oppfølging for lavt stoffskifte, både med lege og den biten jeg kan gjøre selv i forhold til kosthold og mosjon.
Likevel gir jeg meg ikke, for ilden i meg er tent!
Jeg vil bidra.
Derfor har jeg nylig opprettet enkeltpersonforetaket Nora Graff Kleven Tekst og mening. Jeg holder på å utarbeide hvilke tjenester jeg skal tilby, samt å sette meg inn i skatteregler, regnskap og annet snacks. I tillegg er jeg i kontakt med et par ulike magasiner innen psykisk helse, som jeg skal skrive for.
Det var det jeg hadde på hjertet i dag – kan like så godt si det som det er!
funlit 