For tre-fire år tilbake holdt forfatteren Victoria Hislop et gjesteforedrag for klassen min da jeg studerte Creative Writing ved Brunel University i London. Siden da har The Island stått på leselista mi. Denne romanen var dessverre ikke blant pensum, men ble straks arkivert under ”skal leses” et sted bak i hodet mitt. I sommer kom jeg over boka hos en bokhandler i Lillestrøm og kjøpte den øyeblikkelig. Utover høsten har jeg krøpet under ullteppet og kost meg med The Islands gripende historie, og te. Mange, mange kopper te.
Jeg leser forresten alltid mine utvalgte bøker på engelsk, dersom det er originalspråket. Ellers er det for mye som går tapt, og for mange irritasjoner underveis over navn og andre elementer som har blitt frarøvet en rettferdig oversettelse. Som for eksempel navnene i Harry Potter-serien. Men det er en annen diskusjon.
Romanen, som fikk tittelen Øya på norsk, tar oss med tilbake til Hellas, nærmere sagt Kreta, like før andre verdenskrig. Innledningsvis starter historien i 2001, hvor fortellingen om den unge kvinnen Alexis fungerer som en ramme rundt den egentlige historien. Hennes søken etter sannheten om morens hemmelighetsfulle fortid binger oss tilbake til 1939. Alexis’ oldeforeldre, Giorgis og Eleni Petrakis, oppdrar sine to døtre, Anna og Maria, i den lille fiskerlandsbyen Plaka, nordøst på Kreta. Det som gjør livet så spesielt i Plaka, er at noen få hundre meter ut i havet ligger den lille øya Spinalonga, hvor de spedalske ble sendt for å dø i fred og ikke smitte andre. Ble du oppdaget som spedalsk, var livet ditt over. Da var det bare å pakke det aller nødvendigste, ta farvel med familien for alltid og bli rodd i en liten båt over til kolonien på Spinalonga. En hjerteskjærende skjebne som flere hundre personer led.
Selv om figurene i The Island er oppdiktet, er bakgrunnen og kolonien ekte. Spinalonga fungerte som Hellas’ hovedkoloni for spedalske fra 1903 til 1957.
Familien Petrakis rammes dypt av sykdommens tragedie når ikke bare, ett, men to familiemedlemmer på ulike tidspunkt må ta sin siste reise og flytte til den lille øya. Sorgen er stor og det føles som om de går fra å være ekte personer til å være levende døde. Men Spinalonga viser seg å by på mer enn stigma, død og undergang. Når vi får bli med de uheldige sjelene over til deres nye hjem, lærer vi at beboerne på øya klarer å skape en levelig tilværelse for seg selv. Gleder som markedsdager, skolegang, kaféliv, grønnsakshager, filmvisninger og i noen lykkelige tilfeller, bryllup, er også en del av hverdagen. Noen har bodd der i årevis, og noen er til og med født på øya. På beundringsverdig vis går livet sin gang også på dette gudsforlatte stedet.
Et av hovedtemaene jeg tar med meg fra denne boka, handler om å akseptere. Om å finne sin indre fred med de kortene man får utdelt her i livet. Rett og slett å gjøre det beste ut av det man har.
Hvor flinke er vi til å vise aksept i dag? Og hvor flinke er vi til å se gleden i det hverdagslige? Jeg vet at jeg selv til tider både tar ting for gitt og klager over småting. For eksempel noe så dumt som å bli oppgitt over å få feil sjokolade. Ja, jeg innrømmer at det har skjedd. Rimelig teit. Da er det godt å kunne lese en historie som hjelper oss å sette tingene i perspektiv. Vi aner ikke hvor godt vi har det.
Nora
funlit 