Kunstprosjekt med Milla

Denne videoen laget jeg i fjor som et bidrag til Jordan sin 175-årsblogg http://jordan175.no/blogg/, hvor de jaktet på eventyrsamlere – de neste Asbjørnsen og Moe. Jeg nådde dessverre ikke helt opp i konkurransen (til tross for at jeg faktisk HETER Moe!), men nå synes jeg det er på tide å dele mitt bidrag med allmennheten.

Jeg besøker kunstneren Milla som bruker et noe utradisjonelt verktøy i sin kunst…

Nora

Førpremiere: Into the White

I går var jeg invitert med på førpremiere på Colosseum av min venninne Lise Marie. Filmen som sto på programmet var internasjonale Into the White regissert av norske Petter Næss. Her var det duket for god underholdning, flerspråklighet, kjendiser og fjortishyl.

Nora til venstre, Lise Marie til høyre. Fjortiser i bakgrunnen.

Da vi ankom kinoen, var det allerede et hundretalls tenåringer som hadde møtt opp utenfor i håp om å få et glimt av skuespillerne, og da spesielt britiske Rupert Grint, kjent fra Harry Potter– filmene.  Før filmen kom stjernen ut sammen med Stig Henrik Hoff for å hilse på publikum og stille opp på et lite intervju. Det ble uunngåelig mye skrik og jubel fra fjortisene i salen, som naturlig nok fortsatte å hyle mens skuespillernavnene rullet over lerretet i dét filmen startet.

Selv var vi mest opptatt av å få tid til en do-tur og anskaffelse av godtepose før vi fant setene våre…

Into the White er basert på en sann historie fra 2. Verdenskrig. To britiske og tre tyske piloter skyter ned hverandres fly, og blir nødt til å dele en liten jakthytte for å overleve den norske vinteren ute i villmarka. Her må de dele blant annet utedo, havregrøt og et nødlager med akevitt som de finner under gulvet.

Vi ble pleasantly surprised av at det var mye og bra humor i filmen. Etter å ha sett traileren hadde jeg et inntrykk av at dette kun var en tung og alvorlig film, men den er betydelig lettere enn man skulle tro selv om den så absolutt tar for seg seriøse temaer. Her er rom for både latter og ettertanke, og det liker vi.

Anbefales!

Nora

Are you In Time?

I vår verden er det slik at alle må tjene til livets opphold. Du får selve livet i gave, men alt som kommer ekstra må du betale for selv. I hvert fall etter at du har forlatt redet. Dersom du ikke har nok penger eller andre midler til å skaffe deg det mest essensielle du trenger for å overleve – vann, mat, husly og trygghet – så vil du i ytterste konsekvens dø. Det er litt som en Ryanair-billett; selve flyturen er inkludert i prisen som oppgis og man vet aldri når man krasjer, akkurat som man aldri vet når man skal dø. Vil du derimot ha mat på turen, valgfritt sete, forrang i køen og bagasje med om bord, kommer det i tillegg. Fair enough. Extras are extra. Money is money. And we all love money.

Men hva hvis du måtte betale for livets opphold med noe som befant seg et uhyggelig hakk nærmere livets nerve? Hva om du bokstavelig talt måtte jobbe inn minuttene du skulle leve? I filmen In Time er det nettopp slik – at tid er den gangbare mynt.

.

Alle vet vi at vi skal dø, for det er ingen som har overlevd livet. Det de færreste vet er når, og det hjelper oss i den forstand at vi kan skyve dødsangsten unna. In Time får meg til å tenke over hva jeg ville gjort med tiden jeg hadde, hvordan jeg ville ha levd, hva jeg ville ha gjort for å overleve og hvordan samfunnet hadde vært, hvis verden virkelig var slik som i filmen.

Hvordan ville du ha levd dersom du visste akkurat hvilket sekund som var ditt siste, og presis hva som skulle til for at du fikk litt mer tid?

Som Gandalf sier, ”All we have to do, is to decide what to do with the time that is given to us.”

Nora