5 år på en magisk reise

I dag er det fem år siden jeg startet min magiske reise; fem år siden jeg satt i hypnosestolen hos May Irene Wikeby for første gang. Jeg hadde uttrykt frustrasjon til min nære venninne Lise Marie over manglende ”framgang”, selv etter flere måneder hos en psykiater på DPS (distriktspsykiatrisk senter) i 2010, og så enda flere måneder hos en privat psykolog i 2011. Det vil si, jeg følte meg ikke noe bedre om meg selv.

”Du trenger ikke en psykolog, du trenger noe… litt annet,” insisterte Lise Marie. Så anbefalte hun May. Det tok en del måneder før jeg fulgte det rådet, men så, for fem år siden, satt jeg der.

”Hvis det var én ting i hele verden jeg kunne hjelpe deg med, hva skulle det være?” spurte May.

”Jeg vil bli kvitt den stemmen inni meg som sier at jeg ikke er verdt en dritt.”

Dette var utgangspunktet for alle timene vi har tilbrakt sammen. Det lengste jeg har gått uten en time hos May, er om lag to måneder. Som regel har jeg vært hos henne ca. én gang i måneden, mens i psykoseperioden var jeg der én gang i uka over åtte uker.

Den første timen fikk jeg en forberedende hypnose. Jeg husker at May leste opp at jeg var et barn av stjernene, og at jeg tenkte: Dette kan jeg like! Jeg følte meg så avslappet, så trygg. Det var så deilig å slippe å tenke på hva som var ”feil” med meg! Den timen var første gangen Enhjørningen kom til meg. Min trofaste hjelper og symbolet på det beste i meg selv. Jeg så for meg Universet og stjernene og plutselig var Enhjørningen der, som den største selvfølge. Og jeg vet akkurat hvor den kom fra i den fysiske verden: På den tiden spilte jeg og Anders (nå mannen min, da kjæreste) et mobilspill som heter Robot Unicorn Attack, og dette magiske vesenet tok jeg altså med meg inn i hypnosens og fantasiens og healingens verden.

Robot Unicorn Attack har også en helt fantastisk sang:

«Always» av Erasure

Etter denne første timen gikk jeg nesten litt døsig rundt på Byporten og tenkte: Jeg føler meg så normal, og det er jo ikke normalt for meg! (Nå har for øvrig mitt ønske om å bli «normal» bare svunnet hen med årene, men poenget er at jeg allerede da merket en tydelig forskjell!).

I alle år etter dette har Enhjørningen vært min faste følgesvenn og hovedhjelper, men den seneste tiden har jeg lagt merke til at den dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Og grunnen til dette er bare helt super: Jeg har internalisert mange av de egenskapene jeg symboliserte med Enhjørningen – jeg opplever at jeg faktisk ER mange av disse kvalitetene jeg tidligere bare drømte om å kunne leve opp til: styrke, tilgivelse, kreativitet, kjærlighet, visdom, medfølelse, vilje, glede og flere til.

Foto: Nora Graff Kleven

Alle har vi fantastiske kvaliteter og egenskaper i oss. Men vi må tillate oss å se dem, uansett hvilken form de dukker opp i, uansett om det er en fantasi-Enhjørning som svever rundt i et imaginært Univers fullt av stjerner!

Jeg vil at du skal tenkte på dette i dag:

Hva er det beste i deg?

 

 

Nora

 

 

«Når du tror du ikke er noe verdt» – min kronikk i Inspira (Mental Helse Ungdom)

Jeg har fått gleden av å bli skribent for Inspira, Mental Helse Ungdom sitt medlemsblad. Her kan dere lese mitt første bidrag, som var på trykk i forrige utgave av Inspira.

Min første kronikk som skribent for Inspira.

Illustrasjon av Paulina Tarabczynska.

Neste Inspira, med min neste tekst, kommer i slutten av mars.

 

Nora

 

 

 

Hvilken historie vokser barnet ditt opp med?

Hva lærer den lille om seg selv?

Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.

I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!

Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!

Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”

Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.

Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.

(Fortsettelse under bildet). 

Hvilken side av livet viser du barnet ditt? (Foto: Anders Graff Kleven).

Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.

Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»

Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.

Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.

Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:

 

”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.

Du kan være så stolt av deg selv.

Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.

Mamma og Pappa elsker deg.

Alle stjernene passer på deg.

Hele Universet heier på deg.”

 

Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤

 

 

Nora

 

 

 

 

 

 

Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.

Bruk ditt lille lys – noen trenger det!

Nora

Christmas Miracle

It’s not about one moment

It’s not about just one day

Christmas brings eternal gifts

of life and joy that stay

 

Although you may not see it now;

your hope sits on a shelf;

your heart is bruised beyond belief,

you´re still but Love itself.

 

The stage is slowly setting now,

though you can’t behold its scope:

Each moment holds Eternity

Each day gives birth to Hope

 

Darkness must relent at last,

cause you are made of Life;

You are the very core of stars:

The sparkle in God’s eyes

 

So don’t lose heart, do not lose faith!

Your story just began!

A child is always born to us:

The magical part of man

 

Photo: Nora Graff Kleven

 

by Nora Graff Kleven

 

 

 

 

 

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora

 

 

 

Når man drukner i ting

Jeg er på et evig tokt for å kvitte meg med ting.

Det finnes et kinesisk ordtak som sier at hvis man eier mer enn 7 ting, så eier tingene deg. Og jeg tror at vedkommende som kom opp med ordtaket har helt rett. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle ha klart å leve med kun syv ting (bare plaggene man trenger for å overleve den norske vinteren er mer enn nok til å bryte den regelen), men jeg har kommet fram til at ting som regel ikke har noen verdi dersom de ikke faller inn i én av to kategorier: Nytte eller Affeksjon.

Mindre og mindre liker jeg å ha ting bare for å ha dem. I løpet av årene jeg har jobbet med meg selv, og ikke minst fått det bedre med meg selv, så merker jeg også at jeg ”trenger” færre og færre ting. For jeg tror ikke lenger på at den veska eller de solbrillene skal få meg til å føle meg som en bedre eller kulere person. Den jobben må jeg faktisk ta selv. Det som i lengden får meg til å føle meg bedre er å møte frykten, møte angsten, stille de vanskelige spørsmålene og tilslutt – finne svarene.

Jeg drømmer ofte om at leiligheten skal se ut som et nyvasket interiørblad…

…med velstelte blomster til enhver tid… (og ja, her hadde jeg ryddet ganske bra synes jeg!)

 

Jeg er heldigvis langt fra noen ”hoarder”: Søppel går i søpla og snømåke er unødvendig for å finne fram til kaffemaskinen. Men helt fram til i fjor hadde jeg store kvaler med å kvitte meg med ting. Jeg har vært så usikker på meg selv, hva jeg mente og hva jeg ønsket at jeg ikke klarte å ta avgjørelser. Jeg har hatt så sterk angst at jeg har grått meg gjennom bæreposer med gamle ting, fordi det å i det hele tatt skulle ta et standpunkt var så vanskelig. Jeg følte at hver avgjørelse definerte meg. Jeg visste ikke hva som var viktig for meg, og da visste jeg heller ikke hva jeg kunne kaste eller selge.

Men noen ganger ser skrivebordet sånn ut…

 

Før, da jeg skulle rydde, pleide jeg å gå gjennom tingene mine og spørre meg selv: Kan det hende at jeg får bruk for denne? EVER, liksom? Da ble svaret som regel: Ja. Og så ble Tingen værende. Den tok opp plass. Jeg har fortsatt skuffer og skap som står på lista over Områder Som Skal Ryddes som jeg knapt har åpnet det siste året eller to eller tre. Men nå har jeg utviklet et hemmelig våpen! (Ikke så hemmelig etter denne blogg-posten). Jeg har begynt å tenke på hvordan rotet og alle Tingene, som bare ER der, påvirker meg. Mentalt, emosjonelt. Jeg får en indre uro. Tvangstankene om å sjekke komfyren, sjekke døra, sjekke om ”alt er skrudd av” før jeg går, blir verre når leiligheten er full av ting jeg ikke bruker. Men verre og viktigere er det at Hodet mitt blir fullt. Jeg føler at jeg drukner.

Så nå har jeg begynt å tenke på min mentale og emosjonelle ”lagringsplass” i stedet for den fysiske plassen som tingene opptar. Og jeg spør meg selv: Er denne tingen verdt en plass i psyken min? Er den verdt en bit av oversikten i hodet mitt? Da blir det kjapt tydelig for meg om Tingen virkelig har noen verdi for meg. Og langt oftere er svaret ”nei” enn ”ja” når jeg snakker med meg selv på denne måten. Da vinner gjeldende ting en reise til Fretex, Finn.no eller i søpla. Og jeg vinner tilbake en bit av meg selv.

MIN Indre Ro.

MIN Plass i Hodet.

 

Nora

 

 

 

Taking care of oneself

This summer I’ve decided to practise taking care of myself. I need to. Because I’m actually pretty bad at it. Putting myself down and denying myself the things I long for needs to stop.

Therefore, I am figuring out what I need in order to function my best. The time is ripe to find out. Oddly enough, I’m discovering that I am a better person when I’m kind to myself too – who would’ve known?! I’m a better mom, a better wife – all around a better Nora. And I love being the best possible version of myself!

So the top things I’ve realised I need to give myself is:

#1 – A bit of time alone. When possible, I’m gonna take that moment, those 10 minutes or that hour alone to read, write, have a coffee or just think. I function so much better when prosessing experiences and issues alone before sharing or discussing them with others.

#2 – Go to sleep when I’m tired! Being a mom of an infant, sleep can be pretty hard to come by.  So in order to combat my constant sleep-deprivation, I’m just gonna go to bed early. The next day is so much better when you don’t feel broken from lack of sleep.

#3 – Freedom from worry. I will do my best to solve issues that arise and then I will do my best to let them go. I have been a worrier most of my life, but by remembering that I am still worthy as a person, no matter my circumstances, I actually manage to worry less.

#4 – Allowing myself to enjoy life. When I’ve focused on letting go at #3, I’ve created space for #4: the joys in my life. Allowing myself to be in the moment with my son for instance, just watching him explore his toys, or consciously appreciating a beautiful day out in the city with my family, becomes a richer experience in which I am more present when I remember that I actually am allowed to enjoy life. No matter my circumstances. And when giving myself space and time to write – one of my favourite activities – I become less annoyed when others get to do what they love.

You might just be better for it.

 

What are your top tips for taking care of oneself?

 

Nora

 

Live and let die

– Why and how I live by an A.J. McLean song

We all need something to hold on to – a kernel of hope. Mine happened to come in the shape of a boybander. Having looked up to A.J. throughout his Backstreet Boys career, wishing I could have the guts, drive and energy to follow my dreams like he’s done, you might say I was a liiiittle excited when he released his first solo album a few years ago. The title track, Have It All, quickly became my anthem.

Have a listen, and I’ll share below why this song means so much to me! (I’ve also included the full lyrics below).

Live and let die and you will have it all. I tattooed the words on my body and kept them in my Heart. When you don’t have a reliable source of safety within, you need to find it externally. My inner sense of security was definitely missing, or fleeting at best. I desperately needed something to hold on to. Interpreting the lyrics over and over, finding new meaning at each listen, the song revealed itself as a small yet mighty Light in the Dark that helped me reframe the pieces of my broken life into a coherent story I could accept.

Live and let die… What do I want to live for, and what do I want to let die? I’ve asked myself this question so many times. What parts of me will I give room to live and grow, which parts will I confront and let die? What do I want to keep in my life and what do I wish to get rid of? I do believe I am working towards «having it all» – inner peace, self-love, self-worth, stability and happiness within myself. By nurturing my inner world to become a place of joy and well-being, I hope and believe that the positive changes will filter through me and affect my outside world as well. The more I work on myself and become comfortable in my own skin, the more I realise who I truly am and what I value.

Everybody walks alone, they feel like they don’t belong. I never felt like I fitted in, so this sentence resonated with the part of me that identified as the odd one out. But as the lyrics say, everybody walks alone. Everyone is on their own journey, everyone has to find their own answers. And in that sense, I am not alone. Turning it around from negative, «I feel like I don’t belong», to positive, «this is MY personal journey and therefore my responsibility», I discovered empowerment and freedom. ‘Cause if my journey is my responsibility – which I now can acknowledge it is – then I also have the power to shape it the way I want it to be.

Don’t know where you going, but you know where you stand. A few years ago, I didn’t even know where I stood. Didn’t know who I was or who I wanted to be. Didn’t know what was wrong, why I felt miserable or how to address the situation. But by asking the tough questions, I now know where I stand. I still don’t know exactly where I’m going, but at least the road is opening up ahead. Blocks are removed. As for knowing where I’m going: One day I will know! And I don’t doubt that anymore. I’ll try my best to enjoy the ride while finding out.

Some people let it in, while others let the moments pass them by. I used to be really afraid to speak my mind, to be judged. The more important the issue was for me, the harder it was to speak the words that mattered. Nowadays I try my best not to let moments pass me by, but to speak my mind and grab opportunities that come my way. Perhaps most importantly, I figured out how to know when I was having a «moment». Whereas I earlier would have taken that nervous little flutter in my chest as a sign to shut up, I now know it means the exact opposite – speak your mind! Be truthful. Be direct. Manifest your thoughts into words. That little flutter tells you you’re having a moment in which to actually LIVE. Speak. Act.

Don’t hide.

 

I wanna to have it all, happiness and love all around
Always wanted finer things, but all that money brings is me down
Gonna walk around in your head, it’s time to start moving
And do what you said
Gonna walk around in your head, don’t know where you’re going
But you know where you stand
‘Cause everybody walks alone, they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all
Some people let it in, while others let the moments pass them by, oh why
And there’s never any question, it was always right in front of your eyes, oh why
I’m gonna walk around in your head, you know where you’re going
And you know where you stand
‘Cause everybody walks alone, they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all
And I’ll wait for you now, while you turn things around
I will wait for you now, to be ready, where you are
‘Cause everybody walks alone, and they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all

(Songwriters: Lundin, Kristian Carl / Falk, Carl Anthony / McLean, A.J.)

 

Always a reminder when I look in the mirror.

 

The words that have guided me in the right direction.

 

Meeting your idol is kind of a big deal!

 

Do you have a life motto? Do you live by it? Who or what inspired it?

 

Nora

 

#forrigårsdagens #outfit

Så. Jeg tenkte jeg skulle slenge meg på trenden og innvie deg, kjære leser, i dette høyst fascinerende aspektet av mitt liv: Hva jeg har på meg på en helt vanlig dag.

 

Antrekk: Ja. Lang, grå singlet. Ren fra skapet.

Hår: Ja. Jeg har hår. Som jeg har farget selv. Med rød farge. Fra en boks.

Styling: Nesten. Skal innrømme at jeg rufset til hestehalen litt for ikke å se så flat ut på håret.

Sminke:  Litt. Mellom frokost og bleieskift fikk jeg klint på meg litt mascara, minimalt med øyenskygge og ett strøk rouge som innen dette bildet ble tatt var gnidd vekk igjen av babyhender.

Antrekk: Sokker i ulik gråtone. Tror den flekken til høyre er vann, men det er neimen ikke godt å være sikker…

Antrekk: Svarte tights. Fra badegulvet. Med kun én flekk (det andre er bøss).

Sponset av: Toalettmappa mi og Klesskapet mitt. #toalettmappami #klesskapetmitt

Get the look: Kikk i skapet ditt, på gulvet eller i tørketrommelen. Dra på deg det første du finner. #getthelook

De siste dagene har jeg lagt merke til den nye Chanel-plakaten med skuespiller Kristen Stewart som poserer med et «kom og ta meg»-blikk i 3 av 4 bilder. Egentlig ser hun pædde sur ut. På det siste bildet smiler hun riktignok. Men jeg lurer ofte på hvorfor kvinner i kles- og skjønnhetsreklamer ikke skal se glade ut? Det får meg til å tenke at sminkingen og stylingen ikke er for vår egen del, men for andres. Må vi stæsje oss opp hver bidige dag for å fungere? For å være noe verdt? For å ha noe å by på?

Joda. Jeg liker også å pynte meg, sminke meg, freshe meg opp og fikse håret: I det hele tatt føle at jeg ser velstelt og bra ut, selv på en helt vanlig hverdag. Antrekket vist ovenfor er tydeligvis ikke akkurat det lekreste jeg noen gang har hatt på meg. Men sammen med en skjorte og en vindjakke (som dessverre ikke kunne være tilstede da photoshooten for #forrigårsdagens #outfit fant sted) fikk det meg helt fint gjennom en vanlig dag med sønnen min, hvor vi dro på tur til Torshovdalen. Poenget mitt er:

Pynt deg fordi du har lyst, ikke fordi reklamen befaler.

Så neste gang du blir utsatt for en reklame som får deg til å føle deg dårlig med deg selv, foreslår jeg at du tenker:

Mø mø. Møøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø mø.

Den er ikke noe viktigere enn det kua sier. 

 

Nora

 

(Dersom du likte dette innlegget, er det god sjanse for at du også liker Sexy, ELLE bare fjolls til fjells?).