Bokfundering: Bringebærlandet

På denne regnværsdagen tenkte jeg det kunne være fint med et innlegg som hjelper oss til å se fram mot sommeren. Bringebærlandet – Smaken av Norsk Sommer var en av de bøkene jeg var nødt til å kjøpe så straks jeg så den. Tenk, en hel bok skrevet i hyllest til bringebæret! Og på tilbud attpåtil. Den måtte bli med hjem!

DSC_0836

Bringebærlandet starter med et lite kapittel om bringebærets historie, både mytologisk og historisk. Visste du for eksempel at bringebær kom til Norge på 1890-tallet? Boken er utgitt på Dinamo forlag og skrevet av Roy Andersen, Lina Dybdal, Tor Jacobsen og Åse-Marit Thorbjørnsrud. Den er illustrert med lekre fotografier av Kristin Bay.

DSC_0845

DSC_0850

Videre er boken fylt med lekre oppskrifter basert på bringebær. Jeg gleder meg til å se nærmere på dem i løpet av sommeren!

DSC_0849

Hva er ditt favorittbær?

 

Nora

 

 

Hvor mye redigerer du livet ditt?

For noen uker siden tok jeg et lite blinkskudd i hverdagen – mannen min på kjøkkenet med sønnen vår på armen. Jeg hadde lyst til å dele bildet på Facebook med kommentaren «hverdagslykke»:

Hverdagslykke_original_funlit

Men så la jeg merke til den skitne kjelen og rotet på bordet, og tenkte at det gjorde seg jo ikke så veldig bra på det idylliske bildet av far og sønn i et vanlig og verdifullt øyeblikk. Jeg kikket litt mer på bildet.

Hvis jeg kutter bort den skitne kjelen! A-ha! Da blir det bra.

Hverdagslykke_cropperfekt_funlit

Jeg har så klart denne cropping-funksjonen. Hvis jeg tar med øvre del av bildet, da får jeg jo med den flotte lysekronen vår uten møkka! Ta-daaa. Et øyeblikk virket det som en bankers plan. Ikke bare har jeg hverdagslykke, jeg har perfekt hverdagslykke! Men så tenkte jeg: Vil jeg være en av de som bidrar til at alt må se perfekt ut? Vil jeg være en person, som med min «perfekte»- men akk! så redigerte – virkelighet er med på å hype prestasjonspresset? Vil jeg virkelig gjøre mine hverdagsøyeblikk til konkurranse i utseendets perfeksjonisme?

Nei. Jeg burde ha med den der kjelen. Ja! La oss vise rotet!

Hverdagslykke_skittenkjele_funlit

For det er jo sånn det er. Fram med den menneskelige hverdagslykken! Lykken er jo komplett om det er litt rot. Kanskje jeg kan hjelpe andre til å senke skuldrene litt? For det er det jeg vil: være en motvekt til perfeksjonstyranniet.

Det endte med at jeg aldri la ut bildet. I hodet mitt handlet det ikke lenger om å dele et fint øyeblikk. Bare på noen få tankerekker hadde det hele blitt et slags «statement»-prosjekt. Det ble for mange tanker, for mange valg rundt det å skulle presentere seg selv. Jeg lurer på om det er mange som har det sånn. Hvilket av de 14 bildene jeg tok skal jeg legge ut? Skal jeg redigere? Skal jeg croppe? Skal jeg bruke filter? Skal jeg si at jeg har brukt filter? 

Jeg tenker mye på dette med redigering og photoshop. Hvor mye uvirkelighet vi blir utsatt for. Da jeg var 16 år pleide jeg å sammenligne meg selv med popstjerner i Bravo, Topp, Smash Hits og mange andre blader. Ofte kunne jeg kikke på et bilde av Christina Aguilera eller Britney Spears og lure på hvorfor jeg ikke hadde så perfekt hud? Da jeg var på den alderen visste jeg ikke at kjendisene var retusjert, eller hvor mye sminke kunne endre en persons utseende. Jeg slukte glansbildene rått, og trykket meg selv ned i prosessen.

I dag er vi fullstendig klare over hvilke ekstreme endringer et bilde gjennomgår fra det knipses til det går i trykken. Det finnes mange videoer og kampanjer som har som mål å eksponere retusjeringen. Likevel biter vi på agnet. Gang på gang. Et det slik at vi vet disse tingene med hodet, men at følelsene ikke er med og heller valser den andre veien når vi for ørtende gang blir solgt en photoshoppet drøm?

Jeg er ikke fritatt, for jeg sitter også på karusellen. Det er vanskelig å komme seg unna de konstante kommersielle budskapene i det samfunnet vi lever i nå. Så klart biter jeg også på agnet. Men heldigvis ikke like ofte som før. Og jeg kan ikke la være å stille spørsmålet:

Hvorfor lar vi oss fortsatt lure?

 

Nora

 

 

 

 

Oppi glasset

 

Det er ofte snakk om hvorvidt glasset er halvfullt eller halvtomt.

Noen sier til og med at det er knust: det er bare biter igjen.

Men viktigere enn hvor fullt det berømte glasset er, tror jeg det er hva man fyller glasset sitt med?

Hvilke farger putter du oppi? Er det farger i det hele tatt?

Er det glede? Kjærlighet? Til deg selv og andre.

Tilgivelse?

Gode opplevelser?

 

oppi glasset_funlit
Hva putter du oppi glasset ditt?

 

Jeg tenker at oppi glasset så gjelder kvalitet over kvantitet!

Velg med omhu hva du putter i ditt 🙂

 

Nora

 

 

Sexy, ELLE bare fjolls til fjells?

 

For en tid siden dumpet et ELLE-magasin ned på dørmatta mi. (Litt merkelig at alle de andre naboene fikk produktkatalogen fra Rusta, mens jeg fikk ELLE. Ingen klage så klart, jeg setter pris på gratis lesestoff!). Det lovet bra, med overskrifter som ”KARRIERE Skap Din Egen Drømmejobb” og den meget intelligente Emma Watson på forsiden.

 

Artig med gratis lesestoff på døra.
Artig med gratis lesestoff på døra.

 

Det var lenger inn i bladet, med fotoreportasjen (les: reklamen for skiantrekk) kalt ”Foxy til Fjells” at det begynte å skurre…

 

Ja, suuuuper foxy med snø nedi buksa!

 

Når man setter seg ned for en pust i bakken, er det også deilig å passe på at det blir en skikkelig stor glipe mellom snowboardbuksa og jakken slik at det kommer godt med snø nedi korsryggen. Ifølge ELLE blir du ”garantert heitest i bakken” med denne stilen, men jeg tror nå heller det hadde blitt bikkjekaldt rimelig fort.

 

…eller garantert den første til å pådra seg bronkitt?
…eller garantert den første til å pådra seg bronkitt?

 

Videre kommer tips for antrekk ved snømåking. Når jobben blir for varm er godt å vite at det naturlige valget er å ta av seg det varmeste plagget, nemlig BH’en. Man får jo som kjent ikke luftet seg nok ved å gå med bare armer på en vinterdag.

 

ELLE snømåking_funlit
Skal en kvinne måke, så må hun i hvert fall gjøre det med toppen åpen!

 

Og så må man for all del ikke smile i bakken. Man skal jo se bra ut. Dessuten kunne folk tro at en hadde det gøy!

 

Moro? Nei, det kan vi ikke ha noe av!
Moro? Nei, det kan vi ikke ha noe av!

 

Dersom skiene må bæres, kan det igjen bli for varmt og da er det deilig å slippe den iskalde lufta helt inn til brystvortene. Sports-BH er det jo ingen som trenger. For hva betyr vel støtte, komfort og avlastning for ryggen når en skal se heit ut? Fint å vite at vi for øvrig bare kan se bort i fra fjellvettregel nr. 4:

Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever. 

Hotness går selvsagt foran sikkerhet når man er på fjELLEtur.

 

Gud, så varmt det er i vinterfjellet!
Gud, så varmt det er i vinterfjellet!

 

Nei, dette blir for dumt for meg. Jeg fikk meg i hvert fall en ekstremt god latter sammen med to gode venninner.

Men egentlig er det ganske tragisk at unge kvinner her pepres med et budskap om at fokuset ikke engang i skibakken kan være på det å ha det gøy eller å utfordre seg selv. Vi skal se heite ut. For hvem egentlig? Tydeligvis ikke for vår egen del. Jeg kjenner i hvert fall ingen kvinner som ville foretrukket å ha puppene dinglende ut på slalåmtur, inkludert meg selv. Tror ikke jeg hadde følt meg så innmari sexy heller.

Bare jævlig kald.

 

Hva synes dere?

Damer? Herrer?

 

Selv liker jeg å ha på meg igjenknepte klær når jeg skal ut i snøen!  Også tenker jeg ikke så sykt mye på hvordan jeg ser ut.
Selv liker jeg å ha på meg igjenknepte klær når jeg skal ut i snøen! Også tenker jeg ikke så sykt mye på hvordan jeg ser ut.

 

 

Nora

 

 

Sitting pretty, toaletty

En fundering om fordommer…

Som erfarne superturister, men uerfarne Afrika-farere kjøpte jeg og min mann med oss ikke rent få reiseartikler da vi skulle til Sør-Afrika og Mauritius i sommer. Både lommelykter, myggspray, nakkepute, flystrømper og en innbruddssikker sekk ble med på turen. Det jeg anså som aller, aller viktigst, var imidlertid en liten pakke med fem «Sitting Pretty»-toalettsetecovere som virkelig skulle redde livet mitt. Det er jo så klart helt vanlig å legge på litt dopapir ved bruk av offentlig do. Men disse reddende englene var designet for å dekke rundt hele setet. Vi skal jo tross alt til Afrika, og ikke minst langt uti bushen! tenkte jeg i mitt uerfarne sinn.

 

I figured: I'm all covered! Ready to be sitting pretty on the toaletty.
I figured: I’m all covered! Ready to be sitting pretty on the toaletty.

 

Vi dro av gårde.

Vi kom oss om bord på South Africa Airways-fighten fra London til Johannesburg.

 

Flytur med rene doer.
Flytur med rene doer.

 

 

Rene og fine doer på flyet. God service. God mat.

Rene doer på den gigantiske flyplassen i Johannesburg.

Rene doer på den bittelille flyplassen i Hoedspruit.

Fornøyde superturister på  Hoedspruit flyplass - Anders og Nora Graff Kleven.
Fornøyde superturister på Hoedspruit flyplass – Anders og Nora Graff Kleven.

 

Ren do i bambushytta på bushcampen. Fortsatt intet behov for setecover. Her hadde jeg egentlig sett for meg et hull i gulvet, noe jeg vet er vanlig i mange land og selv har opplevd på reiser før.

Ren do i bushen.
Ren do i bushen.

 

Ren do MED ROSER i på hotellet i Cape Town. I hvert fall ikke noe behov for setecover.

Rosedo i Cape Town!
Rosedo i Cape Town!

 

Rene doer på vingårdene i Stellenbosch (både den vi bodde på og den vi besøkte fordi den het Graff!).

Vin-rent i Stellenbosch.
Vin-rent i Stellenbosch.

 

Og ikke minst flott landskap.
Og ikke minst flott landskap.

 

Rene doer på alle severdigheter vi besøkte langs veien – Table Mountain, Boulder’s Beach, Cape Point og Cheetah Outreach. Mengder med turister, men fortsatt rent og pent.

Rene doer oppe på nydelige Table Mountain hvor vann så vel som folk må fraktes opp med cable car.
Rene doer oppe på nydelige Table Mountain hvor vann så vel som folk må fraktes opp med cable car.

 

Også pingvinene på Boulder's Beach hadde gjort rent doene før vi kom på besøk.
Også pingvinene på Boulder’s Beach hadde gjort rent doene før vi kom på besøk.

 

På vei videre til Mauritius, etter to uker i Sør-Afrika, lå mine kjære «Sitting Pretty» fortsatt urørte i sekken.

Rene doer fant vi også på samtlige besøkte steder på Mauritius: På flyplassen, på hotellet, på alle severdigheter.

Rent og pent på paradisøya Mauritius.
Rent og pent på den vakre øya Mauritius.

 

Vel hjemme igjen var ikke ett eneste toalettsetecover brukt.

Vet dere hvor jeg fikk bruk for mitt første «Sitting Pretty»-cover?

 

På Paradisbuktas turistdo, courtesy of Oslos beste Bygdøy.

 

 

 

Nora

 

 

Hvorfor er det imponerende å stå opp tidlig?

Da jeg tidligere denne uka la ut innlegget mitt om sola, fikk jeg en kommentar angående tidspunktet for når dette ble publisert. Vedkommende hadde lest innlegget mitt tidlig på morgenen og sa at h*n var imponert helt til h*n så at det var blitt lagt ut kl. 00:50.

Dette fikk meg til å lure på hvorfor noen synes det er imponerende å komme seg opp så tidlig som mulig? Og hvorfor man ofte blir ansett som lat, ja, en ”syvsover”, dersom man er B-menneske? Hva med oss som har vår beste arbeidstid på kvelden og utover natta? Og slett ikke er late av den grunn.

Selv er jeg mest våken og kreativ fra rundt 18-21-tiden og fram til 01-02. Det er jo da det er stille så man kan tenke. Det er når roen senker seg og mørket kryper frem at jeg reflekterer og skriver best, og virkelig får gjort noe! Da blir det litt dumt å skulle opp kl. 07:00 hvis man har jobbet med en artikkel eller et manus på natta. Eller løst en hvilken som helst oppgave.

En artikkel publisert av Psychology Today i 2010 argumenterer til og med for at de som legger seg sent er mer intelligente enn de som går til sengs tidlig. Les artikkelen her.

Så klart må jeg som andre nattdyr tilpasse meg samfunnet når jeg skal på jobb eller andre aktiviteter som starter på morgenen. Det er nå likevel etter mørkets frembrudd at hjernen min er mest aktiv og effektiv.

Hva med deg?

 

 

Nora

Respekt for sola

På gufne høstkvelder som denne, når sola har lagt seg så altfor tidlig, og jeg varmer meg med en kopp te, så tenker jeg på Afrika; det store, åpne bush-landskapet hvor kroppen i morgentimene tintes av livgivende solstråler.

 

Deilig å varme seg på en kald høstkveld.
Deilig å varme seg på en kald høstkveld.

 

La meg spole litt tilbake. Jeg og min mann var så heldige at vi fikk tilbringe bryllupsreisen vår i Sør-Afrika. I sommerferien for oss, på vinteren for dem. De tre første dagene var vi på safari i utkanten av Krügerparken. Vi hadde fått beskjed om å ta med godt med varme klær. Det ville bli kaldt på morgenen og kvelden, ble vi advart. Jaja, hvor kaldt kan det bli? tenkte jeg. Det er jo Afrika! Men vi pakket nå med oss både lue, ullsokker og superundertøy.

Vi ankom campen på ettermiddagen. Oppholdet startet med 27 grader, lunsj og en kald øl. Det blir vel kjølig i kveld, da.

Naturen på din dørstokk!
Naturen på din dørstokk!

 

Første game drive, selve safari-turen, startet senere samme ettermiddag med utdeling av varmeflasker. Ikke akkurat nødvendig for oss nordmenn, tenkte jeg. Kjøreturen startet i nydelig solskinn. Åtte turister, en ranger og en tracker i en militærgrønn jeep. Snart så vi en flokk elefanter som spiste blader av trærne. Så utrolig at disse dyrene bor på samme planet som oss! Allerede på vår første game drive fikk vi æren av å oppleve fire av ”De Fem Store” – elefant, løve, bøffel og leopard. Vi manglet kun neshorn.

Elefanter1
Første gang jeg ser elefanter i det fri.

 

Elefant
Vi kom veldig nær!

 

Jeg satt fortsatt oppå teppet jeg hadde fått utdelt. Varmeflaska virket nærmest som en spøk. Sjiraff, zebra, hyene, vortesvin (Pumba!). Flere elefanter. Fortsatt godt og varmt. En nydelig solnedgang bredte seg med den største selvfølgelighet bortover horisonten.

Solnedgang1
Vakre farger på himmelen.

 

Mektig.
Mektig.

 

Så gikk sola ned. Det var som å skru av en bryter. Iskaldt! På med lua, på med skjerfet, pakke meg inn i teppet. Henda på varmeflaska som nå var passelig lunken. Uten varmen fra sola viste vinden sine bitende egenskaper mens vi suste avgårde i jeepen på leting etter flere av villmarkens dyr. Fingrene som hadde knipset ivrig i vei med kameraet fant ly i vottene. Heldigvis skulle vi varme oss i campen om litt!

Gjennomkalde, men ekstatiske over alle dyrene vi hadde sett, kom vi tilbake til bambushyttene. Et stort bål var tent i ”boma’en”, samlingspunktet. Jeg kjente en enorm takknemlighet over varmen som bredte seg i kroppen min. Stjernene over oss var klare som sannheten selv. Flammene i ilden fortalte sine egne historier i takt med campens gjester, og ingen hadde behov for noe mer.

Det var en av de kveldene hvor man er uendelig takknemlig og tilfreds bare for å være til.

Ved sengetid var det nok en gang satt fram varmeflasker. Litt engstelig tok jeg én og spurte hvordan det var med varmen i vår egen lille bambushytte? ”Yes this is your heating! No heating in the room.” Dette forklarte altså saken! Hvorfor det var så viktig med varme klær. Lue, votter, tjukke sokker… vi skulle sove i en temperatur som krøp ned mot null. Ja, det var iskaldt. Mens bavianene kranglet høylytt utenfor, forsøkte jeg å få tennene til å slutte å hakke slik at jeg kunne sove. Det gikk til slutt på et vis.

Neste morgen var saken klar: Opp i jeepen, på med lua, raske til meg en varmeflaske (helst to!), pakke meg inn i teppet, på med vottene. Slipp ikke ut et eneste pust med varme!

Til tross for all innpakkingen var jeg frossen helt inn til margen. Interessen for de majestetiske dyrene hadde bleknet i forhold til dagen før. Når kommer sola opp! Det var det eneste jeg klarte å tenke på. Annethvert minutt kikket jeg på klokken på dashbordet. Brr, brr, brrr…. Verden føltes grå, livløs, forlatt.

Etter solnedgang
Ingen sol – intent liv?

 

Og det var da det slo meg: Hvor uendelig hjelpeløse vi ville ha vært uten Sola. Vår nærmeste Stjerne som varmer og gir liv til alt som lever her på jorda. Nok en gang fyltes jeg med en følelse av takknemlighet, tilfredshet. Glede. En følelse som vokste i takt med at mitt eget vesen gradvis ble tint og varmet opp av vår fantastiske Sol:

Et øyeblikk da pusten gikk i ett med naturen, tankene gikk i ett med vinden.

 Hjertet banket i takt med Solens tusen stråler.

 

Morgensol.
Morgensol i bushen.

 

Nora

 

 

OSL♥VE – en hyllest i bilder

På en regnversdag som denne, kan det være fint å minnes hvor vakker Oslo er i finværet!

IMG_2989
Sola står opp over Sannergata en dag i april.
Endelig ble ombyggingen av Alexander Kiellands plass ferdig, 31. mai.
Endelig ble ombyggingen av Alexander Kiellands plass ferdig, 31. mai.
Friheten du føler ved å ligge på ryggen i Birkelunden, og se opp på en blå himmel og bjørkeblader som springer ut kan nesten ikke beskrives... #denfølelsen
Friheten du føler ved å ligge på ryggen i Birkelunden, og se opp på en blå himmel og bjørkeblader som springer ut kan nesten ikke beskrives… #denfølelsen
IMG_3292
Aker Brygge sett fra Kontraskjæret på Musikkens dag, 1. juni.
Ender som koser seg på Kiellands plass :)
Ender som koser seg på Kiellands plass 🙂
IMG_3252
Fossefall i solskinn på Kiellands plass.
Paulus kirke på Grünerløkka.
Paulus kirke på Grünerløkka.
Nydelig vårhimmel.
Nydelig vårhimmel.
Blomster i bakgården.
Blomster i bakgården.

Må si vi har hatt en nydelig vår! Det er bare å glede seg til regnskyene letter, og sommeren kan fortsette… 🙂

Nora

Mitt intervju på NRK Morgennytt

Fredag den 12. april fikk jeg æren av å være gjest på NRK Morgennytt.

Nora på NRK

Jeg var invitert for å snakke om hvordan det er å være en stor fan av noen. Det ble en kjempefin og artig opplevelse, selv om jeg så klart var litt nervøs før jeg skulle på lufta. Dette var min første gang på TV live og som intervjuobjekt, og det er noe ganske annet enn å stille som statist i en produksjon eller delta i diverse opptak. Men da jeg først satt i stolen for grilling, så gikk minuttene veldig fort! Jeg hadde så mye mer jeg kunne ha sagt, men det får komme enten her på bloggen eller dersom det skulle by seg andre anledninger. Intervjuet kan sees her.

Videre ble jeg intervjuet av Sissel Hoffengh fra Dagsavisen i hennes sak om beliebers, Jakten på Justin. Her fikk jeg med et par av poengene det ikke ble tid til på Morgennytt, men jeg kan trygt si at jeg har mer på lager!

 

Nora

«Le ikke av fan-hysteri» – mitt innlegg i Dagbladet

I dag har vært en begivenhetsrik dag for meg med innlegg på trykk i Dagbladet. Jeg synes det er svært interessant og ikke minst viktig å se litt nærmere på hva som rører seg i skjæringspunktet mellom popkultur og psykisk helse.

bilde
Den tilsynelatende galskapen kan si mer om ungdommens livssituasjon enn ungdommen selv. I hvert fall hvis de intense følelsene vedvarer år etter år.

Innlegget kan dere lese her:

http://www.dagbladet.no/2013/04/09/kultur/debatt/debattinnlegg/idoler/justin_bieber/26569648/

Jeg avslutter dagen med et sitat jeg finner meget passende i denne anledning:

“It is not the critic who counts: not the man who points out how the strong man stumbles or where the doer of deeds could have done better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood, who strives valiantly, who errs and comes up short again and again, because there is no effort without error or shortcoming, but who knows the great enthusiasms, the great devotions, who spends himself for a worthy cause; who, at the best, knows, in the end, the triumph of high achievement, and who, at the worst, if he fails, at least he fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who knew neither victory nor defeat.”

Theodore «Teddy» Roosevelt, speaking at the Sorbonne in Paris, April 23, 1910

Nora