Christmas Miracle

It’s not about one moment

It’s not about just one day

Christmas brings eternal gifts

of life and joy that stay

 

Although you may not see it now;

your hope sits on a shelf;

your heart is bruised beyond belief,

you´re still but Love itself.

 

The stage is slowly setting now,

though you can’t behold its scope:

Each moment holds Eternity

Each day gives birth to Hope

 

Darkness must relent at last,

cause you are made of Life;

You are the very core of stars:

The sparkle in God’s eyes

 

So don’t lose heart, do not lose faith!

Your story just began!

A child is always born to us:

The magical part of man

 

IMG_9865.PNG
Photo: Nora Graff Kleven

 

by Nora Graff Kleven

 

 

 

 

 

 

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

IMG_9803.JPG

 

Nora

 

 

Aldri har vi sagt

Aldri har vi sagt til skyene
at de ikke får gråte
Aldri har vi blitt sinte på luften
for at den ikke er ild

Så hvorfor gjør vi dette
mot de andre?

Aldri har vi sagt til blomsten
at den ikke får blomstre
Aldri har vi blitt sinte på hesten
for at den ikke er ku

Så hvorfor gjør vi dette
mot hverandre?

Aldri har vi sagt til havet
at det må temme tidevannets fjære og flo
Aldri har vi blitt sinte på bølgene
for at de er i sitt rette element

Så hvorfor gjør vi dette
mot oss selv?

Aldri har vi sagt til regnbuen
at dens farger må endres
Aldri har vi blitt sinte på lyset
for at det bryter frem

Så hvorfor
slukker du da

ditt eget

lys?

 

dittegetlys
Foto: Nora Graff Kleven

 

Nora

 

 

 

Jeg trengte aldri en pille

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en klem
Jeg trengte å snakke om den som var slem

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et fang
To lyttende ører til min sorgfulle sang

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte din hånd; 
en gave som muntert kunne løftet min ånd

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et rom
Til å være meg selv, selv med minner som kom 

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte ny kraft
Til å si alle ord som ble sittende fast

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en prat
Jeg trengte å høre: "Det blir bedre snart"

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte øyne som så
- som evnet å se at jeg hadde langt å gå

Jeg trengte aldri en pille
- om det ble aldri så ille! -
Jeg trengte et vitne
som bar sannheten fram. 





Nora


Gjennom Skyene

Du kan skimte deg selv
Gjennom alle løgnene om hvem du tror du ikke er –

Et nåløye av lys
gjennom alle skylagene:
De mørke, tette regnskyene
som tordner mot ditt arme sinn,
den tynne tåkeheimen
som tetter hver tanke,
de nådeløse lynslagene
som hamrer mot ditt slitne hjerte

Du aner hvor du skal
Hvem du skal bli
Den du egentlig er

Men du vet ikke hvor lang reisen er

Alt du kan gjøre
er å puste deg igjennom;
Blåse vekk hver eneste tunge sky
Møte hvert regnfall
Utfordre tåkens mektige slør
Gjenoppstå fra hvert lynnedslag
Med en kraft du før ei hadde
En kraft som kommer inn i eksistens
langs veien

Alt du vet
er at du må gjennomføre reisen selv

For å komme i mål
Fram til Lyset

 

av Nora Graff Kleven

 

 

 

 

Å si sine meninger

Det er nok ekstremt vanskelig
for folk som aldri har hatt dette problemet
å forstå
hvordan det er
å ikke klare å si hva man mener.
Når halsen snører seg,
pusten mister grepet,
og ordene bare ikke kommer ut.
Når du på direkte eller indirekte vis
har lært
at dine meninger og behov uansett ikke
teller,
og dette setter seg i kroppen. Når hjertet banker
så hardt at det tar opp all plass
som ordene ellers ville hatt i munnen. Og skal du klare å si noe,
så må du
eksplodere,
ellers er det ikke nok kraft til å bære budskapet.
Da blir det kun en svak hvisking
i sjelen
som ikke engang vinden vil høre. Og du er fanget
med alt som brenner på innsiden; alt som brenner
inne og brenner deg opp.

En eksplosjon er alt du kan makte – det er alt eller ingenting.
Og da kommer sjokket og reaksjonene. Vantroen
over at noe så voldsomt gjemte seg i lille deg. Og du innser at
kanskje du ikke er så liten som du har blitt ledet til å tro. Men at du òg
kan eie dine meninger.
Eie dem høyt og tydelig.

I et rom utenfor deg selv.

 

av Nora Graff Kleven

 

Little Monster

Tonight I was looking through my notes and felt like sharing this poem I wrote a few years ago:

 

LITTLE MONSTER
by Nora Graff Kleven

Little monster, deep and dear,
I know you hold this thing called fear
Your breath is foul, your logic stinks
You obey destruction’s every wink

Little monster, low and strange
You are so strong, how can I change?
I’ve nurtured you for many years
I’ve raised you with a thousand tears

Now I am tired; you are lame
I will no longer feed your flame
So if to you it’s all the same
I think I’ll quit this stupid game

Let us now leave shame to shame
Forever may your hate be tamed

Good night!