Nattlig møte

Måneskinnet og jeg

Vi hilser på hverandre i vinduet
Vet begge at den andre er oppe
på en uanstendig tid
Når lampene skal være slukket
Sinnet slått av

 

Men her er vi
I en evig stillhet
Til morgenen bryter av

 

Vi går hvert til vårt
For å møtes igjen
Neste natt

 

 

av Nora Graff Kleven

 

Sonnets on Library Life

I want to dedicate my first post in English to my lovely friends in the U.K. 🙂 Today I am sharing with you two poems I wrote as part of my poetry collection «Ephemeral» while studying in Newcastle a few years ago.

Do you think books live their own lives? I do!

 

 

Sonnets on Library Life

by Nora Graff Kleven

 

I

A scholarly gentleman gladly enters,

by habits long had and boundlessly dear,

into the ancient library centre;

a well-cherished friend through many lone years.

By the sparkling fire he finds himself free,

as he brings to life the words on the page,

adventuring back to lost boyhood dreams –

Thus summoning heroes of a distant age:

Tall windmills fought by a deluded knight,

young master hobbit on perilous quests,

or wizards ‘n’ dragons in breathless flight;

Sword in hand and deathless pride in their chests.

Touched by the story of the Dark Lord’s rings,

our friend takes flight with Fantasy’s grand wings.

 

II

In the nightly hour, when no one comes by,

do the books question their worth, filled with doubt?

Volume upon volume craving keen eyes,

«Is there no one that cares what we’re about?»

Or do they make out each other’s stories;

proudly rubbing cover against cover

to celebrate their prevailing glory

with passion, like literary lovers?

Still all of this is their secret to keep:

When the new dawn breaks, fresh stories begin

that grace us with laughter or make us weep

as old heroes die and new ones step in.

Remain will the power that books have to touch

and move us in ways we cherish so much.

 

 

 

 

Nora

 

 

Med rett til å tolkes

Dikt: Bokseåpner

Liggende på gulvet
Ser jeg at en ramme streker seg opp
Rundt det livet jeg lever

Har du beveget deg utenfor?
Har du hoppet tau i voksen alder?

Så tar jeg et viskelær
Gnir det sakte mot trebordene der linjen er sterkest
Hvisker et lite hull i boksen
”Jeg vil ut en tur”

Sjelen smyger utenfor, mens bena er litt tregere
Jeg flyter til en annen mulighet
Og ser fyrverkeri et stykke der borte

Så tar jeg den tjukke, svarte, sprit-tusjen
Tegner en dør der streken var hel
Jeg kan komme og gå som jeg vil

Jeg velger
å fly

Det sies at et dikt lever sitt eget liv. Straks det forlater sin forfatters penn, og tar seg til rette på et trykket ark eller blant neonpikslene på en flimrende skjerm, tillater diktet seg å gjøre som det vil. Teksten blir noe eget og annet i symbiose med leserens oppfatning enn hva forfatteren selv har ment eller forsøkt å formidle.

I blant hender det jo også at forfatteren egentlig ikke har peilig på hva hun forsøker å formidle, ihvertfall ikke i tastingsøyeblikket. Det har skjedd meg flere ganger. Husker spesielt en gang på videregående hvor jeg brukte brorparten av en dobbel mattetime til å skrive dikt (mens læreren forsøkte å spørre meg ut om potensregning). Først på ettermiddagen gikk det opp for meg hva det var jeg hadde skrevet om.

I diktet ovenfor vet jeg hva jeg mener å uttrykke. Men enhver leser har rett til egen tolkning. Hva ser dere?

Nora