En oppdatering og hyllest til mine venner

Kjære Venner!

For ett år siden skrev jeg denne statusen på Facebook:

Kjære venner, jeg savner dere!

Dere er mange som betyr mye for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke makter å opprettholde den kontakten jeg ønsker med hver enkelt av dere. Det er så mye jeg ønsker å dele med dere. Derfor kjente jeg i kveld et behov for å dele noen tanker i en post til dere alle her på face.

Å bli Mamma endret både meg og mitt liv totalt. Jeg hadde en svært tøff start på mammatilværelsen, men er bedre på grunn av det jeg har vært igjennom. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om i tiden framover. Mange trådte til da jeg og min lille familie trengte det som mest, og jeg gleder meg til jeg en dag i framtiden har mulighet og kapasitet til å gjengjelde deres godhet og hjelp ❤️

I sommer ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte, noe som gjør at jeg har lite energi. Jeg vil så mye mer enn kroppen orker. Og dere som er foreldre selv, vet at søvn og hvile ofte kun er en fjern drøm når man har en ettåring. Jeg tenker så mye på dere, kjære venner, men nå om dagen strekker ikke kreftene til slik at jeg kan følge opp mine dyrebare vennskap.

Som mange av dere også vet, så er jeg temmelig introvert av meg – jeg har et stort behov for alenetid for å ”lade” meg opp. Denne ladetiden strever jeg også med å finne, og resultatet er at jeg er mentalt utslitt og overveldet mesteparten av tiden. Da kan selv det å skulle svare på en tekstmelding bli for mye. Setningene vil ikke forme seg, selv for meg som er så glad i å skrive. Derfor blir også få sosiale begivenheter prioritert. Dette betyr ikke at jeg ikke vil! Det betyr at jeg ikke kan. Har du mulighet til å treffes på dagtid: Ta gjerne kontakt 😀 Om kvelden er jeg som regel helt ferdig.

Kjære venner, glem meg ikke selv om jeg er fraværende i en periode. Dere er alle i mitt hjerte ❤️

 

Det har vært nok et år med lite energi for meg. Jeg tenker ofte på dere og er fortsatt lei meg for at jeg ikke har klart å følge opp vennskapene slik jeg ønsker. Jeg er lei for at jeg ofte svarer nei til invitasjoner, at jeg glemmer å svare og ellers er fraværende i lange perioder. Men jeg merker en endring! Jeg håper og tror at jeg vil ha styrke til å pleie vennskap i tiden framover. Dere er så viktige for meg! ❤️

Som jeg har skrevet om tidligere så har jeg fått lavt stoffskifte. Dette stjeler energien. Hjelpen hos fastlegen er ikke nok. Derfor var jeg på Balderklinikken forrige uke, hvor jeg tok mange prøver. I påvente av prøveresultatene skal jeg ta en del kosttilskudd, deriblant flytende jern. Og jeg føler meg bedre! Allerede den første dagen med flytende jern føltes det som om jeg fikk noe solid i kroppen. Lenge har det vært slik at selv om jeg har sovet, selv om jeg har spist, så ligger styrken bare ytterst; som et tynt lag oppå alt det utslitte. Innerst i margen har jeg vært utmattet likevel. Nå kjenner jeg at den fysiske styrken bygger seg opp – også innerst! 😀 Hurra for det.

I går deltok jeg på et arrangement som heter Vær en Psykt God Venn! Det fikk meg igjen til å reflektere over rollen dere venner spilte da jeg hadde det som tøffest.

Som jeg skrev i blogginnlegget «To skritt fram og ett tilbake» for noen uker siden, så var det en fødselspsykose jeg gikk gjennom etter at Julian ble født. Dere som var der for meg i den perioden, reddet meg og min familie fra en grusom skjebne. Jeg har både møtt kvinner personlig og lest historier om mødre som har opplevd den forferdeligste behandling i psykiatrien fordi de hadde fødselspsykose. Det er snakk om mødre som har blitt tvangsmedisinert, bundet fast, skilt fra barnet sitt i uker og måneder, og lagt på hvitmalte rom med knapt en ting å feste blikket på. Jeg har lest om forhold som har gått i knas og årelangt arbeid for å bygge opp forholdet til eget barn.

Dette er grusomt å høre om når jeg vet av erfaring at hvordan du blir møtt er alfa og omega i en slik tilstand. Jeg blir faktisk rasende når jeg hører om behandlingen mange mottar i norsk psykiatri. Da jeg gikk gjennom psykosen så var kroppen min full av frykt. Jeg var livredd og ble trigget av den minste ting. Til tider var kroppen så anspent at jeg ikke engang klarte å slappe av nok til å tisse. Jeg VET at jeg ikke hadde blitt bedre av å bli kneblet på en institusjon! Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig på så mange måter. Med hjelp og støtte er det mulig å være tilstede for barnet sitt selv om man går igjennom en ekstrem periode på det psykiske planet.

img_2665.jpg
I en ekstremt sårbar situasjon er venner det beste man kan ha!
IMG_7756
Den første trilleturen klarte jeg 3 uker og 1 dag etter fødselen.

Takket være vennene mine (i tillegg til min mann, familie og terapeut), fikk jeg muligheten til å bruke mine indre ressurser for å komme meg gjennom denne meget spesielle tilstanden. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggelse. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medisiner.

Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, venner som hadde nattevåke med babyen, som kjøpte inn akkurat den filmen jeg hadde behov for å se akkurat den kvelden, som kjørte meg til terapitime, som overnattet så jeg skulle finne tryggheten til å klare å sove, som tålte at jeg var Frodo på oppdrag og alle de andre historiene jeg levde meg inn i, som tålte mine tårer, alle mine dype frykter og underlige resonnementer, og respekterte at disse hadde mening for meg, som delte min begeistring da jeg var så høy at jeg følte ALT var mulig, som ikke synes det var rart at barnet mitt var Superbaby, som sendte meg meldinger og tok i mot alt jeg hadde på hjertet, alt jeg hadde å dele. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle dere kunne ha gitt meg.

TAKK.

IMG_8054
Med venners hjelp kom jeg meg trygt gjennom en beinhard periode i livet.
IMG_8254
Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være Mamma selv om jeg hadde en alvorlig psykisk knekk etter fødselen.

 

Nora

 

Et utvendig kapittel

Jeg står foran nye prøvelser.

Jeg har brukt mye tid på å rydde opp innvendig – tanker, følelser, bilder i hodet man ikke vil se… Lag for lag har jeg imøtekommet skyggesiden, gitt den mørke energien nye, lysbetonte oppgaver inni meg. Jeg har snudd opp ned på mitt forhold til meg selv, og verden. En kan vel si at jeg har pusset opp mitt indre. Det har blitt vakkert. Enhjørningen er alltid på vakt, og de andre hjelperne driver med sitt.

Nå står den ytre verden for tur – jeg skal få bedre orden på den fysiske helsen min, på kosthold, økonomi og arbeid. Jeg skal posisjonere meg i verden. Jeg går på med frisk mot og masse motivasjon! Likevel, så kjenner jeg den: den kjente lille nappingen bak navelen – nervøsiteten som grenser til angst. Og jeg lurer på: Hvorfor er du her?! Var ikke vi ferdige? 

IMG_0951
Det er visst fortsatt et stykke oppover å gå…

Etter at jeg har grått ut mesteparten av det som rører seg i magen, så går det opp for meg at det kanskje ikke er så rart at gamle følelser dukker litt opp nå som jeg utfordrer meg selv. Mye ukjent terreng skal pløyes, jeg skal testes på nye måter; gjøre ting jeg aldri før har turt! Og da vet jeg hvorfor nappingen er der bak navelen:

Den er her så jeg kan jobbe meg gjennom den. 

 

Nora

 

 

 

To skritt fram og ett tilbake

Nå om dagen får jeg ofte spørsmål om hva jeg driver med, og selv om jeg faktisk har en del på gang, så svarer jeg stotrete. Nok en gang har jeg lurt på om det jeg har å si, er ”greit” å si. Som alltid, så finner jeg det også denne gangen lettere å sette ord på tankene mine skriftlig.

Det er snart to år siden jeg ble mamma. Mange vet at jeg hadde en tøff start på mammarollen. En del vet at jeg var innlagt på akutt psykiatrisk i to dager, og at jeg i de påfølgende månedene gikk gjennom en rimelig heftig emosjonell prosess. Det ikke så mange vet, er at denne prosessen på fagspråket kalles fødselspsykose.

IMG_0842

Psykosen er både det grusomste og mest fantastiske jeg har opplevd. Å være psykotisk kan karakteriseres som et brudd med virkeligheten. For meg ble denne perioden et intenst psykologisk og emosjonelt gjensyn med et gammelt traume. Kroppen var utmattet og hjernen gikk på høygir. Søvnløshet og frykt gikk hånd i hånd. Følelsene var sterkere og klarere enn noen gang. Jeg reiste til de aller mørkeste stedene i meg selv. Jeg er vanvittig stolt av hvordan jeg, med støtte og veiledning fra mine mange hjelpere, klarte å komme ut på den andre siden som en bedre versjon av meg selv. Gjennom psykosen ble jeg frisk fra depresjon og angst, som jeg har hatt i varierende grad i mange år.

Jeg har vært forsiktig med å bruke ordet ”psykose” – det er et ord som er fullt av stigma. Mange har uriktige idéer om hva det innebærer å oppleve psykose. Jeg har vært redd for reaksjoner. Men sannheten er at jeg ikke klarer å skrive fra hjertet når jeg holder tilbake det viktigste. Jeg må være åpen og ærlig; det er det som er drivstoffet i livet mitt.

En annen grunn til at jeg må ”ut av skapet” som psykoseerfarer, er fordi dette er et tema jeg brenner for og ønsker å jobbe med. Jeg håper med tiden at mine erfaringer kan hjelpe andre, og da spesielt nybakte mødre, som går igjennom en slik prosess. Jeg har allerede begynt i det små ved å ta over ansvaret for organisasjonen Hvite Ørns dialoggruppe for psykoseerfarere i Oslo. To ganger i måneden møtes vi for å dele våre unike opplevelser.

Men så var det dette med to skritt fram og ett tilbake. I kjølvannet av fødselspsykosen fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte, som meget kort fortalt betyr at kroppen går på sparebluss. (Listen over mulige symptomer er laaaaaaang). Jeg anser dette som en konsekvens av de store påkjenningene kroppen min var igjennom. Jeg har det stort sett bra med meg selv, siden depresjonen har sagt takk for seg, men jeg opplever at kroppen ikke alltid henger med. Energinivået er ofte lavt og konsentrasjonsevnen kommer og går. En del av min tid går derfor med til oppfølging for lavt stoffskifte, både med lege og den biten jeg kan gjøre selv i forhold til kosthold og mosjon.

Likevel gir jeg meg ikke, for ilden i meg er tent!

Jeg vil bidra.

Derfor har jeg nylig opprettet enkeltpersonforetaket Nora Graff Kleven Tekst og mening. Jeg holder på å utarbeide hvilke tjenester jeg skal tilby, samt å sette meg inn i skatteregler, regnskap og annet snacks. I tillegg er jeg i kontakt med et par ulike magasiner innen psykisk helse, som jeg skal skrive for.

Det var det jeg hadde på hjertet i dag – kan like så godt si det som det er!

 

Nora

 

 

 

Vil du ha en arbeidstaker utenom det vanlige?

Jeg brenner for skriving og psykisk helse, og ser nå etter en deltidsstilling hvor jeg kan få lov til å bidra innen ett eller begge av disse feltene. Jeg er 34 år og bor i Oslo.

 

Jeg kan tilby:

  • Et øye for god tekstutforming
  • Gode kunnskaper i norsk og engelsk
  • Høy EQ (Emotional Intelligence)
  • Forståelse for mellommenneskelige relasjoner
  • Erfaringskompetanse innen psykiske helseproblemer
  • Høy motivasjon for å bidra og å lære
  • En velutviklet forestillingsevne
  • God og dårlig språkhumor

 

For å trives på jobb vil jeg trenge:

  • Klare retningslinjer
  • Meningsfylt arbeid
  • Mulighet til å jobbe en del alene
  • Et støttende og inkluderende miljø

 

Av høyere utdanning har jeg fullført:

  • Bachelor i Språk og Kultur (engelsk fordypning)
  • Master of Arts: Creative Writing
  • Årskurs i Medier og Kommunikasjon

 

Min arbeidserfaring inkluderer:

  • Kronikkforfatter
  • Blogger
  • Tekstforfatter
  • Frilansjournalist
  • Barne- og ungdomsarbeider/ assistent i barnehage
  • Kundekonsulent
  • Butikkmedarbeider

 

Jeg har rikelig med hull i CV’n, og disse har blitt godt brukt til å bli frisk fra langvarig depresjon, angst og et negativt selvbilde. Mine mange kortvarige arbeidsforhold viser at jeg ikke ga opp, men fortsatte å prøve, selv om jeg hadde det svært tungt. Reisen jeg har vært på de siste årene gjør at jeg nå sitter med mye verdifull innsikt og livserfaring. Denne innsikten vil jeg gjerne bruke for å hjelpe andre mennesker som har det vanskelig. Høyt på ønskelista henger det å få jobbe med holdningsendrende informasjonsarbeid innen psykisk helse, men jeg er åpen for alle muligheter der mine egenskaper kan komme til nytte.

Siden oktober 2015 har jeg hatt en 200% stilling som omsorgsyter, nesesnyter, gulpeassistent, melkeprodusent, lekekonsulent, underholdningsarrangør, vogntransportør, sykesøster, sjefstrøster og meget mer. Altså mamma. Min nåværende kunde begynner i barnehage i august, og jeg er derfor ledig for nye oppdrag fra høsten av.

Vennligst ta kontakt pr. e-post, via Facebook eller her på bloggen dersom du vet om en jobb som kunne passe!

 

Med vennlig hilsen

Nora Graff Kleven

noragraffkleven@gmail.com

 

Nora Graff Kleven_hopefortomorrow
Klar for nye oppdrag!

Hvilken historie vokser barnet ditt opp med?

Hva lærer den lille om seg selv?

Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.

I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!

Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!

Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”

Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.

Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.

(Fortsettelse under bildet). 

dsc_0248
Hvilken side av livet viser du barnet ditt? (Foto: Anders Graff Kleven).

Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.

Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»

Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.

Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.

Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:

 

”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.

Du kan være så stolt av deg selv.

Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.

Mamma og Pappa elsker deg.

Alle stjernene passer på deg.

Hele Universet heier på deg.”

 

Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤

 

 

Nora

 

 

 

 

 

 

Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.
img_9930
Bruk ditt lille lys – noen trenger det!
Nora

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

IMG_9803.JPG

 

Nora