Vil du ha en arbeidstaker utenom det vanlige?

Jeg brenner for skriving og psykisk helse, og ser nå etter en deltidsstilling hvor jeg kan få lov til å bidra innen ett eller begge av disse feltene. Jeg er 34 år og bor i Oslo.

 

Jeg kan tilby:

  • Et øye for god tekstutforming
  • Gode kunnskaper i norsk og engelsk
  • Høy EQ (Emotional Intelligence)
  • Forståelse for mellommenneskelige relasjoner
  • Erfaringskompetanse innen psykiske helseproblemer
  • Høy motivasjon for å bidra og å lære
  • En velutviklet forestillingsevne
  • God og dårlig språkhumor

 

For å trives på jobb vil jeg trenge:

  • Klare retningslinjer
  • Meningsfylt arbeid
  • Mulighet til å jobbe en del alene
  • Et støttende og inkluderende miljø

 

Av høyere utdanning har jeg fullført:

  • Bachelor i Språk og Kultur (engelsk fordypning)
  • Master of Arts: Creative Writing
  • Årskurs i Medier og Kommunikasjon

 

Min arbeidserfaring inkluderer:

  • Kronikkforfatter
  • Blogger
  • Tekstforfatter
  • Frilansjournalist
  • Barne- og ungdomsarbeider/ assistent i barnehage
  • Kundekonsulent
  • Butikkmedarbeider

 

Jeg har rikelig med hull i CV’n, og disse har blitt godt brukt til å bli frisk fra langvarig depresjon, angst og et negativt selvbilde. Mine mange kortvarige arbeidsforhold viser at jeg ikke ga opp, men fortsatte å prøve, selv om jeg hadde det svært tungt. Reisen jeg har vært på de siste årene gjør at jeg nå sitter med mye verdifull innsikt og livserfaring. Denne innsikten vil jeg gjerne bruke for å hjelpe andre mennesker som har det vanskelig. Høyt på ønskelista henger det å få jobbe med holdningsendrende informasjonsarbeid innen psykisk helse, men jeg er åpen for alle muligheter der mine egenskaper kan komme til nytte.

Siden oktober 2015 har jeg hatt en 200% stilling som omsorgsyter, nesesnyter, gulpeassistent, melkeprodusent, lekekonsulent, underholdningsarrangør, vogntransportør, sykesøster, sjefstrøster og meget mer. Altså mamma. Min nåværende kunde begynner i barnehage i august, og jeg er derfor ledig for nye oppdrag fra høsten av.

Vennligst ta kontakt pr. e-post, via Facebook eller her på bloggen dersom du vet om en jobb som kunne passe!

 

Med vennlig hilsen

Nora Graff Kleven

noragraffkleven@gmail.com

 

Nora Graff Kleven_hopefortomorrow
Klar for nye oppdrag!

Hvilken historie vokser barnet ditt opp med?

Hva lærer den lille om seg selv?

Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.

I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!

Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!

Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”

Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.

Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.

(Fortsettelse under bildet). 

dsc_0248
Hvilken side av livet viser du barnet ditt? (Foto: Anders Graff Kleven).

Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.

Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»

Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.

Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.

Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:

 

”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.

Du kan være så stolt av deg selv.

Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.

Mamma og Pappa elsker deg.

Alle stjernene passer på deg.

Hele Universet heier på deg.”

 

Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤

 

 

Nora

 

 

 

 

 

 

Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.
img_9930
Bruk ditt lille lys – noen trenger det!
Nora

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

IMG_9803.JPG

 

Nora

 

 

Pasient vs. Klient

Det er makt i ord. Det er til og med trolldom i ord; vi blir bundet av dem, vi blir formet av dem. De eier oss med mindre vi går inn for å eie dem – spesielt ord som skaper en selvoppfyllende profeti. 

”Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.”

(Wikipedia).

Hvordan blir vi påvirket av å bli sett på som en pasient i forhold til en klient? Hvordan tenker vi på oss selv når vi bærer disse to ulike titlene? Når får du sitte i førersetet?

Hvis vi tar en kikk på Store Norske Leksikon sine nettsider, finner vi beskrivelser av hvert av disse ordene som avslører mye om de underliggende holdningene knyttet til ”pasient” og ”klient.”

”Pasient, person som er syk, og som er under behandling i helsevesenet. Enhver som er syk, er ikke automatisk også en pasient. En pasient er en syk person som går inn i en sykerolle og godtar de regler og normer som gjelder for en syk person. En pasient har både rettigheter og plikter. “

“I praksis vil det si at pasienten må gjennomgå de undersøkelsene som behandleren finner nødvendig, akseptere de behandlingene som ordineres, og prøve å endre livsstilen sin i den grad det fordres for å bli frisk.”  (https://sml.snl.no/pasient)

“Klient, person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.“ (https://snl.no/klient)

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har en følelse av at flere vil kjenne seg igjen her. Som pasient var min opplevelse at målet med behandlingen var å få meg raskest mulig tilbake i jobb, at jeg skulle fungere på den måten som var forventet av samfunnet. Jeg har ikke opplevd at jeg ble sett på som en klient i helsevesenet. Jeg følte ikke at hovedmålet var at jeg skulle få det bedre. Som jeg skrev i innlegget ”Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?”, var opplevelsen en ganske annen jeg begynte hos min alternative terapeut, May Irene Wikeby. ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?” var starten på behandlingen jeg har fått hos henne. I helsevesenet er jeg altså en syk pasient som må innrette seg, mens i privat terapi er jeg en klient som skal få hjelp til å ha det bedre.

img_9804

IMG_9805.JPG

 

Pasient må pent nøye seg med å sitte på i passasjersetet.

Klient får sitte i førersetet og ta styringen selv.

 

Hvilket sete vil du sitte i?

 

 

Nora

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

IMG_9799.PNG

IMG_9798.PNG
Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

img_9749

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora

 

 

 

Du sitter hos legen #syktvelkommen

Da jeg så Forbrukerrådets kampanje #syktvelkommen, om norsk helsevesens kommunikasjon med pasientene, kjente jeg at dette var en kampanje jeg ønsket å bidra til. Så her kommer noen tanker rundt det å gå til fastlegen.

Nå går det greit å gå til fastlegen. I mange år var det ikke greit i det hele tatt. Jeg gruet meg hver gang. En vesentlig grunn til at det nå oppleves greit for meg å gå til fastlegen, er fordi jeg har gjort en drastisk endring i mine forventninger til hva fastlegen kan hjelpe med. Jeg tror ikke lenger at fastlegen har svarene når det gjelder min psykiske helse. Jeg leter ikke etter en pille som kan ta vekk min indre smerte. Jeg har lært meg å skille mellom fysisk og psykisk smerte. Jeg har funnet hjelp for mine sjelelige sår i den alternative verden. Jeg går aldri lenger til fastlegen med mindre det gjelder fysisk sykdom eller hvis jeg er nødt på grunn av papirer som skal sendes til NAV, arbeidsgiver eller lignende.

Teksten nedenfor skrev jeg for noen år siden etter et legebesøk. Jeg tenkte på den med én gang da jeg leste om #syktvelkommen.

 

 

Du sitter hos legen

Mutt. Hjertet banker, kroppen synker sammen. Dette er øyeblikket til å få hjelp, kvarteret du har mannet deg opp for.

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si?

”Hva kan jeg hjelpe deg med i dag da?” sier den vennlige damen i hvit frakk. Den blonde hestehalen leker på skuldrene, blikket er rettet mot meg.

Jeg gråter hver dag. Kommer meg ikke opp av gulvet.

”Jeg føler meg ikke så bra.”

Jeg tenker på kjøkkenkniven. Litt for mye. Altfor mye. Hver dag. Hver gang jeg blir såret… Nei, kan ikke… kan ikke si DET.

”Det forstår jeg, siden du er her. Hvor har du vondt da?”

I hele meg. Jeg er knust. Kommer meg ikke opp fra gulvet. Klarer ikke. Jeg må ha sykemelding, JEG KAN IKKE GÅ PÅ JOBB! Er redd for å bryte sammen foran de andre.

Øyenene mine ser ned.
”Eh… jeg har en del vondt i magen, kanskje eh… sover litt dårlig.”

Angst. The Dread. Skyldfølelsen. Den der klumpen…

Jeg fikler med ermet på genseren, lar det ene beinet dirre opp og ned.
”Ok, vi kan ta noen prøver.” Blikket hennes ser igjennom meg. ”Har du vært i utlandet i det siste? Kanskje du har fått et virus?”

Nei det er ikke sånn! Det er ikke i kroppen, det er MEG… Det er noe feil, noe alvorlig galt. Jeg får ikke puste.

Tårene presser på, halsen snurper seg igjen.
”Eh. Nei. Har ikke vært i utlandet på over ett år, jeg.”

Jeg skriker. JEG KAN IKKE LEVE SÅNN HER MER!

Ikke en lyd kommer ut.
”Da tar vi noen blodprøver da? Også tror jeg det er lurt at du leverer en avføringsprøve med det samme. Så får vi antagelig utelukket at du har en virusinfeksjon.” Hun smiler vennlig. Timen er ferdig.

Faen.

Du klarte det ikke nå heller. Klarte ikke si et ord.

 

 

funlit_#syktvelkommen

 

 

Nora