Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.
img_9930
Bruk ditt lille lys – noen trenger det!
Nora

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

IMG_9803.JPG

 

Nora

 

 

Pasient vs. Klient

Det er makt i ord. Det er til og med trolldom i ord; vi blir bundet av dem, vi blir formet av dem. De eier oss med mindre vi går inn for å eie dem – spesielt ord som skaper en selvoppfyllende profeti. 

”Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.”

(Wikipedia).

Hvordan blir vi påvirket av å bli sett på som en pasient i forhold til en klient? Hvordan tenker vi på oss selv når vi bærer disse to ulike titlene? Når får du sitte i førersetet?

Hvis vi tar en kikk på Store Norske Leksikon sine nettsider, finner vi beskrivelser av hvert av disse ordene som avslører mye om de underliggende holdningene knyttet til ”pasient” og ”klient.”

”Pasient, person som er syk, og som er under behandling i helsevesenet. Enhver som er syk, er ikke automatisk også en pasient. En pasient er en syk person som går inn i en sykerolle og godtar de regler og normer som gjelder for en syk person. En pasient har både rettigheter og plikter. “

“I praksis vil det si at pasienten må gjennomgå de undersøkelsene som behandleren finner nødvendig, akseptere de behandlingene som ordineres, og prøve å endre livsstilen sin i den grad det fordres for å bli frisk.”  (https://sml.snl.no/pasient)

“Klient, person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.“ (https://snl.no/klient)

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har en følelse av at flere vil kjenne seg igjen her. Som pasient var min opplevelse at målet med behandlingen var å få meg raskest mulig tilbake i jobb, at jeg skulle fungere på den måten som var forventet av samfunnet. Jeg har ikke opplevd at jeg ble sett på som en klient i helsevesenet. Jeg følte ikke at hovedmålet var at jeg skulle få det bedre. Som jeg skrev i innlegget ”Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?”, var opplevelsen en ganske annen jeg begynte hos min alternative terapeut, May Irene Wikeby. ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?” var starten på behandlingen jeg har fått hos henne. I helsevesenet er jeg altså en syk pasient som må innrette seg, mens i privat terapi er jeg en klient som skal få hjelp til å ha det bedre.

img_9804

IMG_9805.JPG

 

Pasient må pent nøye seg med å sitte på i passasjersetet.

Klient får sitte i førersetet og ta styringen selv.

 

Hvilket sete vil du sitte i?

 

 

Nora

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

IMG_9799.PNG

IMG_9798.PNG
Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

img_9749

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora

 

 

 

Du sitter hos legen #syktvelkommen

Da jeg så Forbrukerrådets kampanje #syktvelkommen, om norsk helsevesens kommunikasjon med pasientene, kjente jeg at dette var en kampanje jeg ønsket å bidra til. Så her kommer noen tanker rundt det å gå til fastlegen.

Nå går det greit å gå til fastlegen. I mange år var det ikke greit i det hele tatt. Jeg gruet meg hver gang. En vesentlig grunn til at det nå oppleves greit for meg å gå til fastlegen, er fordi jeg har gjort en drastisk endring i mine forventninger til hva fastlegen kan hjelpe med. Jeg tror ikke lenger at fastlegen har svarene når det gjelder min psykiske helse. Jeg leter ikke etter en pille som kan ta vekk min indre smerte. Jeg har lært meg å skille mellom fysisk og psykisk smerte. Jeg har funnet hjelp for mine sjelelige sår i den alternative verden. Jeg går aldri lenger til fastlegen med mindre det gjelder fysisk sykdom eller hvis jeg er nødt på grunn av papirer som skal sendes til NAV, arbeidsgiver eller lignende.

Teksten nedenfor skrev jeg for noen år siden etter et legebesøk. Jeg tenkte på den med én gang da jeg leste om #syktvelkommen.

 

 

Du sitter hos legen

Mutt. Hjertet banker, kroppen synker sammen. Dette er øyeblikket til å få hjelp, kvarteret du har mannet deg opp for.

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si?

”Hva kan jeg hjelpe deg med i dag da?” sier den vennlige damen i hvit frakk. Den blonde hestehalen leker på skuldrene, blikket er rettet mot meg.

Jeg gråter hver dag. Kommer meg ikke opp av gulvet.

”Jeg føler meg ikke så bra.”

Jeg tenker på kjøkkenkniven. Litt for mye. Altfor mye. Hver dag. Hver gang jeg blir såret… Nei, kan ikke… kan ikke si DET.

”Det forstår jeg, siden du er her. Hvor har du vondt da?”

I hele meg. Jeg er knust. Kommer meg ikke opp fra gulvet. Klarer ikke. Jeg må ha sykemelding, JEG KAN IKKE GÅ PÅ JOBB! Er redd for å bryte sammen foran de andre.

Øyenene mine ser ned.
”Eh… jeg har en del vondt i magen, kanskje eh… sover litt dårlig.”

Angst. The Dread. Skyldfølelsen. Den der klumpen…

Jeg fikler med ermet på genseren, lar det ene beinet dirre opp og ned.
”Ok, vi kan ta noen prøver.” Blikket hennes ser igjennom meg. ”Har du vært i utlandet i det siste? Kanskje du har fått et virus?”

Nei det er ikke sånn! Det er ikke i kroppen, det er MEG… Det er noe feil, noe alvorlig galt. Jeg får ikke puste.

Tårene presser på, halsen snurper seg igjen.
”Eh. Nei. Har ikke vært i utlandet på over ett år, jeg.”

Jeg skriker. JEG KAN IKKE LEVE SÅNN HER MER!

Ikke en lyd kommer ut.
”Da tar vi noen blodprøver da? Også tror jeg det er lurt at du leverer en avføringsprøve med det samme. Så får vi antagelig utelukket at du har en virusinfeksjon.” Hun smiler vennlig. Timen er ferdig.

Faen.

Du klarte det ikke nå heller. Klarte ikke si et ord.

 

 

funlit_#syktvelkommen

 

 

Nora

 

 

Jeg trengte aldri en pille

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en klem
Jeg trengte å snakke om den som var slem

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et fang
To lyttende ører til min sorgfulle sang

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte din hånd; 
en gave som muntert kunne løftet min ånd

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et rom
Til å være meg selv, selv med minner som kom 

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte ny kraft
Til å si alle ord som ble sittende fast

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en prat
Jeg trengte å høre: "Det blir bedre snart"

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte øyne som så
- som evnet å se at jeg hadde langt å gå

Jeg trengte aldri en pille
- om det ble aldri så ille! -
Jeg trengte et vitne
som bar sannheten fram. 





Nora


Når man drukner i ting

Jeg er på et evig tokt for å kvitte meg med ting.

IMG_8946Det finnes et kinesisk ordtak som sier at hvis man eier mer enn 7 ting, så eier tingene deg. Og jeg tror at vedkommende som kom opp med ordtaket har helt rett. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle ha klart å leve med kun syv ting (bare plaggene man trenger for å overleve den norske vinteren er mer enn nok til å bryte den regelen), men jeg har kommet fram til at ting som regel ikke har noen verdi dersom de ikke faller inn i én av to kategorier: Nytte eller Affeksjon.

Mindre og mindre liker jeg å ha ting bare for å ha dem. I løpet av årene jeg har jobbet med meg selv, og ikke minst fått det bedre med meg selv, så merker jeg også at jeg ”trenger” færre og færre ting. For jeg tror ikke lenger på at den veska eller de solbrillene skal få meg til å føle meg som en bedre eller kulere person. Den jobben må jeg faktisk ta selv. Det som i lengden får meg til å føle meg bedre er å møte frykten, møte angsten, stille de vanskelige spørsmålene og tilslutt – finne svarene.

DSC_0989
Jeg drømmer ofte om at leiligheten skal se ut som et nyvasket interiørblad…
DSC_0959
…med velstelte blomster til enhver tid… (og ja, her hadde jeg ryddet ganske bra synes jeg!)

 

Jeg er heldigvis langt fra noen ”hoarder”: Søppel går i søpla og snømåke er unødvendig for å finne fram til kaffemaskinen. Men helt fram til i fjor hadde jeg store kvaler med å kvitte meg med ting. Jeg har vært så usikker på meg selv, hva jeg mente og hva jeg ønsket at jeg ikke klarte å ta avgjørelser. Jeg har hatt så sterk angst at jeg har grått meg gjennom bæreposer med gamle ting, fordi det å i det hele tatt skulle ta et standpunkt var så vanskelig. Jeg følte at hver avgjørelse definerte meg. Jeg visste ikke hva som var viktig for meg, og da visste jeg heller ikke hva jeg kunne kaste eller selge.

DSC_0994
Men noen ganger ser skrivebordet sånn ut…

 

Før, da jeg skulle rydde, pleide jeg å gå gjennom tingene mine og spørre meg selv: Kan det hende at jeg får bruk for denne? EVER, liksom? Da ble svaret som regel: Ja. Og så ble Tingen værende. Den tok opp plass. Jeg har fortsatt skuffer og skap som står på lista over Områder Som Skal Ryddes som jeg knapt har åpnet det siste året eller to eller tre. Men nå har jeg utviklet et hemmelig våpen! (Ikke så hemmelig etter denne blogg-posten). Jeg har begynt å tenke på hvordan rotet og alle Tingene, som bare ER der, påvirker meg. Mentalt, emosjonelt. Jeg får en indre uro. Tvangstankene om å sjekke komfyren, sjekke døra, sjekke om ”alt er skrudd av” før jeg går, blir verre når leiligheten er full av ting jeg ikke bruker. Men verre og viktigere er det at Hodet mitt blir fullt. Jeg føler at jeg drukner.

Så nå har jeg begynt å tenke på min mentale og emosjonelle ”lagringsplass” i stedet for den fysiske plassen som tingene opptar. Og jeg spør meg selv: Er denne tingen verdt en plass i psyken min? Er den verdt en bit av oversikten i hodet mitt? Da blir det kjapt tydelig for meg om Tingen virkelig har noen verdi for meg. Og langt oftere er svaret ”nei” enn ”ja” når jeg snakker med meg selv på denne måten. Da vinner gjeldende ting en reise til Fretex, Finn.no eller i søpla. Og jeg vinner tilbake en bit av meg selv.

MIN Indre Ro.

MIN Plass i Hodet.

DSC_0954

 

Nora

 

 

 

Taking care of oneself

This summer I’ve decided to practise taking care of myself. I need to. Because I’m actually pretty bad at it. Putting myself down and denying myself the things I long for needs to stop.

Therefore, I am figuring out what I need in order to function my best. The time is ripe to find out. Oddly enough, I’m discovering that I am a better person when I’m kind to myself too – who would’ve known?! I’m a better mom, a better wife – all around a better Nora. And I love being the best possible version of myself!

So the top things I’ve realised I need to give myself is:

#1 – A bit of time alone. When possible, I’m gonna take that moment, those 10 minutes or that hour alone to read, write, have a coffee or just think. I function so much better when prosessing experiences and issues alone before sharing or discussing them with others.

#2 – Go to sleep when I’m tired! Being a mom of an infant, sleep can be pretty hard to come by.  So in order to combat my constant sleep-deprivation, I’m just gonna go to bed early. The next day is so much better when you don’t feel broken from lack of sleep.

#3 – Freedom from worry. I will do my best to solve issues that arise and then I will do my best to let them go. I have been a worrier most of my life, but by remembering that I am still worthy as a person, no matter my circumstances, I actually manage to worry less.

#4 – Allowing myself to enjoy life. When I’ve focused on letting go at #3, I’ve created space for #4: the joys in my life. Allowing myself to be in the moment with my son for instance, just watching him explore his toys, or consciously appreciating a beautiful day out in the city with my family, becomes a richer experience in which I am more present when I remember that I actually am allowed to enjoy life. No matter my circumstances. And when giving myself space and time to write – one of my favourite activities – I become less annoyed when others get to do what they love.

You might just be better for it.
You might just be better for it.

 

What are your top tips for taking care of oneself?

 

Nora

 

Live and let die

– Why and how I live by an A.J. McLean song

We all need something to hold on to – a kernel of hope. Mine happened to come in the shape of a boybander. Having looked up to A.J. throughout his Backstreet Boys career, wishing I could have the guts, drive and energy to follow my dreams like he’s done, you might say I was a liiiittle excited when he released his first solo album a few years ago. The title track, Have It All, quickly became my anthem.

Have a listen, and I’ll share below why this song means so much to me! (I’ve also included the full lyrics below).

Live and let die and you will have it all. I tattooed the words on my body and kept them in my Heart. When you don’t have a reliable source of safety within, you need to find it externally. My inner sense of security was definitely missing, or fleeting at best. I desperately needed something to hold on to. Interpreting the lyrics over and over, finding new meaning at each listen, the song revealed itself as a small yet mighty Light in the Dark that helped me reframe the pieces of my broken life into a coherent story I could accept.

Live and let die… What do I want to live for, and what do I want to let die? I’ve asked myself this question so many times. What parts of me will I give room to live and grow, which parts will I confront and let die? What do I want to keep in my life and what do I wish to get rid of? I do believe I am working towards «having it all» – inner peace, self-love, self-worth, stability and happiness within myself. By nurturing my inner world to become a place of joy and well-being, I hope and believe that the positive changes will filter through me and affect my outside world as well. The more I work on myself and become comfortable in my own skin, the more I realise who I truly am and what I value.

Everybody walks alone, they feel like they don’t belong. I never felt like I fitted in, so this sentence resonated with the part of me that identified as the odd one out. But as the lyrics say, everybody walks alone. Everyone is on their own journey, everyone has to find their own answers. And in that sense, I am not alone. Turning it around from negative, «I feel like I don’t belong», to positive, «this is MY personal journey and therefore my responsibility», I discovered empowerment and freedom. ‘Cause if my journey is my responsibility – which I now can acknowledge it is – then I also have the power to shape it the way I want it to be.

Don’t know where you going, but you know where you stand. A few years ago, I didn’t even know where I stood. Didn’t know who I was or who I wanted to be. Didn’t know what was wrong, why I felt miserable or how to address the situation. But by asking the tough questions, I now know where I stand. I still don’t know exactly where I’m going, but at least the road is opening up ahead. Blocks are removed. As for knowing where I’m going: One day I will know! And I don’t doubt that anymore. I’ll try my best to enjoy the ride while finding out.

Some people let it in, while others let the moments pass them by. I used to be really afraid to speak my mind, to be judged. The more important the issue was for me, the harder it was to speak the words that mattered. Nowadays I try my best not to let moments pass me by, but to speak my mind and grab opportunities that come my way. Perhaps most importantly, I figured out how to know when I was having a «moment». Whereas I earlier would have taken that nervous little flutter in my chest as a sign to shut up, I now know it means the exact opposite – speak your mind! Be truthful. Be direct. Manifest your thoughts into words. That little flutter tells you you’re having a moment in which to actually LIVE. Speak. Act.

Don’t hide.

 

I wanna to have it all, happiness and love all around
Always wanted finer things, but all that money brings is me down
Gonna walk around in your head, it’s time to start moving
And do what you said
Gonna walk around in your head, don’t know where you’re going
But you know where you stand
‘Cause everybody walks alone, they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all
Some people let it in, while others let the moments pass them by, oh why
And there’s never any question, it was always right in front of your eyes, oh why
I’m gonna walk around in your head, you know where you’re going
And you know where you stand
‘Cause everybody walks alone, they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all
And I’ll wait for you now, while you turn things around
I will wait for you now, to be ready, where you are
‘Cause everybody walks alone, and they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all

(Songwriters: Lundin, Kristian Carl / Falk, Carl Anthony / McLean, A.J.)

 

Always a reminder when I look in the mirror.
Always a reminder when I look in the mirror.

 

The words that have guided me in the right direction.
The words that have guided me in the right direction.

 

Meeting your idol is kind of a big deal!
Meeting your idol is kind of a big deal!

 

Do you have a life motto? Do you live by it? Who or what inspired it?

 

Nora

 

Å leve med minus-fortegn

Du starter hver dag i minus.

Regnskapet går ikke opp.

Du rykker stadig tilbake til Start.

 

Noen ting er fortsatt vanskelig, til tross for at jeg har gått en lang vei de siste årene. Når jeg blir for sliten, hvis jeg for eksempel har sovet dårlig over lengre tid, eller jeg blir trigget på et dypt plan, da kan jeg bli dratt ned i grumset igjen.

Jeg tenker ofte på depresjon som å leve med et negativt fortegn. Alt som skulle ha vært noe bra blir snudd til noe smertefullt når man er en tur nedi ”dumpa” eller ”kjelleren” som jeg pleier å si. Er det flott vær så kan det bli vanskelig, for du skal jo glede deg over det. Men du kan ikke, for du har ikke lov; da kommer skyldfølelsen. Og folk lurer på hvorfor du er så sur. Men du kan ikke forklare, for du har ikke skjønt det sjøl ennå.

Minustegnet misfarger alle opplevelser. Følelsene opererer etter sin egen ulogiske logikk. Når du innerst inne tror at du ikke er verdt noe, så etterlever du det også. Fra innerst til ytterst.

 

 

Minus-fortegn graf

Å bli bra fra depresjon er en lang vei å gå. Ja, det hjelper å tenke positivt. I hvert fall i perioder. Når dine egne ”demoner” ikke roper for høyt. Du må ta valget gang på gang, år etter år: å lete etter det positive i det negative. Minst like viktig er det dog å tørre å høre etter når demonene roper. Anerkjenne at de faktisk er der. Og spørre: Hva er det de prøver å si? Hva kan jeg lære her?

Ja, så du er kanskje tilbake til Start. Nok en gang. Men etter hvert er det Start som rykker litt og litt fram: Start er ikke like langt nedi dumpa som forrige gang. Og veien er ikke lenger like lang å gå.

 

Nora