Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.
img_9930
Bruk ditt lille lys – noen trenger det!
Nora

Christmas Miracle

It’s not about one moment

It’s not about just one day

Christmas brings eternal gifts

of life and joy that stay

 

Although you may not see it now;

your hope sits on a shelf;

your heart is bruised beyond belief,

you´re still but Love itself.

 

The stage is slowly setting now,

though you can’t behold its scope:

Each moment holds Eternity

Each day gives birth to Hope

 

Darkness must relent at last,

cause you are made of Life;

You are the very core of stars:

The sparkle in God’s eyes

 

So don’t lose heart, do not lose faith!

Your story just began!

A child is always born to us:

The magical part of man

 

IMG_9865.PNG
Photo: Nora Graff Kleven

 

by Nora Graff Kleven

 

 

 

 

 

 

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

IMG_9803.JPG

 

Nora

 

 

Pasient vs. Klient

Det er makt i ord. Det er til og med trolldom i ord; vi blir bundet av dem, vi blir formet av dem. De eier oss med mindre vi går inn for å eie dem – spesielt ord som skaper en selvoppfyllende profeti. 

”Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.”

(Wikipedia).

Hvordan blir vi påvirket av å bli sett på som en pasient i forhold til en klient? Hvordan tenker vi på oss selv når vi bærer disse to ulike titlene? Når får du sitte i førersetet?

Hvis vi tar en kikk på Store Norske Leksikon sine nettsider, finner vi beskrivelser av hvert av disse ordene som avslører mye om de underliggende holdningene knyttet til ”pasient” og ”klient.”

”Pasient, person som er syk, og som er under behandling i helsevesenet. Enhver som er syk, er ikke automatisk også en pasient. En pasient er en syk person som går inn i en sykerolle og godtar de regler og normer som gjelder for en syk person. En pasient har både rettigheter og plikter. “

“I praksis vil det si at pasienten må gjennomgå de undersøkelsene som behandleren finner nødvendig, akseptere de behandlingene som ordineres, og prøve å endre livsstilen sin i den grad det fordres for å bli frisk.”  (https://sml.snl.no/pasient)

“Klient, person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.“ (https://snl.no/klient)

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har en følelse av at flere vil kjenne seg igjen her. Som pasient var min opplevelse at målet med behandlingen var å få meg raskest mulig tilbake i jobb, at jeg skulle fungere på den måten som var forventet av samfunnet. Jeg har ikke opplevd at jeg ble sett på som en klient i helsevesenet. Jeg følte ikke at hovedmålet var at jeg skulle få det bedre. Som jeg skrev i innlegget ”Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?”, var opplevelsen en ganske annen jeg begynte hos min alternative terapeut, May Irene Wikeby. ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?” var starten på behandlingen jeg har fått hos henne. I helsevesenet er jeg altså en syk pasient som må innrette seg, mens i privat terapi er jeg en klient som skal få hjelp til å ha det bedre.

img_9804

IMG_9805.JPG

 

Pasient må pent nøye seg med å sitte på i passasjersetet.

Klient får sitte i førersetet og ta styringen selv.

 

Hvilket sete vil du sitte i?

 

 

Nora

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

IMG_9799.PNG

IMG_9798.PNG
Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

img_9749

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora

 

 

 

Du sitter hos legen #syktvelkommen

Da jeg så Forbrukerrådets kampanje #syktvelkommen, om norsk helsevesens kommunikasjon med pasientene, kjente jeg at dette var en kampanje jeg ønsket å bidra til. Så her kommer noen tanker rundt det å gå til fastlegen.

Nå går det greit å gå til fastlegen. I mange år var det ikke greit i det hele tatt. Jeg gruet meg hver gang. En vesentlig grunn til at det nå oppleves greit for meg å gå til fastlegen, er fordi jeg har gjort en drastisk endring i mine forventninger til hva fastlegen kan hjelpe med. Jeg tror ikke lenger at fastlegen har svarene når det gjelder min psykiske helse. Jeg leter ikke etter en pille som kan ta vekk min indre smerte. Jeg har lært meg å skille mellom fysisk og psykisk smerte. Jeg har funnet hjelp for mine sjelelige sår i den alternative verden. Jeg går aldri lenger til fastlegen med mindre det gjelder fysisk sykdom eller hvis jeg er nødt på grunn av papirer som skal sendes til NAV, arbeidsgiver eller lignende.

Teksten nedenfor skrev jeg for noen år siden etter et legebesøk. Jeg tenkte på den med én gang da jeg leste om #syktvelkommen.

 

 

Du sitter hos legen

Mutt. Hjertet banker, kroppen synker sammen. Dette er øyeblikket til å få hjelp, kvarteret du har mannet deg opp for.

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si?

”Hva kan jeg hjelpe deg med i dag da?” sier den vennlige damen i hvit frakk. Den blonde hestehalen leker på skuldrene, blikket er rettet mot meg.

Jeg gråter hver dag. Kommer meg ikke opp av gulvet.

”Jeg føler meg ikke så bra.”

Jeg tenker på kjøkkenkniven. Litt for mye. Altfor mye. Hver dag. Hver gang jeg blir såret… Nei, kan ikke… kan ikke si DET.

”Det forstår jeg, siden du er her. Hvor har du vondt da?”

I hele meg. Jeg er knust. Kommer meg ikke opp fra gulvet. Klarer ikke. Jeg må ha sykemelding, JEG KAN IKKE GÅ PÅ JOBB! Er redd for å bryte sammen foran de andre.

Øyenene mine ser ned.
”Eh… jeg har en del vondt i magen, kanskje eh… sover litt dårlig.”

Angst. The Dread. Skyldfølelsen. Den der klumpen…

Jeg fikler med ermet på genseren, lar det ene beinet dirre opp og ned.
”Ok, vi kan ta noen prøver.” Blikket hennes ser igjennom meg. ”Har du vært i utlandet i det siste? Kanskje du har fått et virus?”

Nei det er ikke sånn! Det er ikke i kroppen, det er MEG… Det er noe feil, noe alvorlig galt. Jeg får ikke puste.

Tårene presser på, halsen snurper seg igjen.
”Eh. Nei. Har ikke vært i utlandet på over ett år, jeg.”

Jeg skriker. JEG KAN IKKE LEVE SÅNN HER MER!

Ikke en lyd kommer ut.
”Da tar vi noen blodprøver da? Også tror jeg det er lurt at du leverer en avføringsprøve med det samme. Så får vi antagelig utelukket at du har en virusinfeksjon.” Hun smiler vennlig. Timen er ferdig.

Faen.

Du klarte det ikke nå heller. Klarte ikke si et ord.

 

 

funlit_#syktvelkommen

 

 

Nora

 

 

Aldri har vi sagt

Aldri har vi sagt til skyene
at de ikke får gråte
Aldri har vi blitt sinte på luften
for at den ikke er ild

Så hvorfor gjør vi dette
mot de andre?

Aldri har vi sagt til blomsten
at den ikke får blomstre
Aldri har vi blitt sinte på hesten
for at den ikke er ku

Så hvorfor gjør vi dette
mot hverandre?

Aldri har vi sagt til havet
at det må temme tidevannets fjære og flo
Aldri har vi blitt sinte på bølgene
for at de er i sitt rette element

Så hvorfor gjør vi dette
mot oss selv?

Aldri har vi sagt til regnbuen
at dens farger må endres
Aldri har vi blitt sinte på lyset
for at det bryter frem

Så hvorfor
slukker du da

ditt eget

lys?

 

dittegetlys
Foto: Nora Graff Kleven

 

Nora