Jeg trengte aldri en pille

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en klem
Jeg trengte å snakke om den som var slem

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et fang
To lyttende ører til min sorgfulle sang

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte din hånd; 
en gave som muntert kunne løftet min ånd

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et rom
Til å være meg selv, selv med minner som kom 

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte ny kraft
Til å si alle ord som ble sittende fast

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en prat
Jeg trengte å høre: "Det blir bedre snart"

Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte øyne som så
- som evnet å se at jeg hadde langt å gå

Jeg trengte aldri en pille
- om det ble aldri så ille! -
Jeg trengte et vitne
som bar sannheten fram. 





Nora


Everyday choices

For the past few days I have been thinking a lot about choices. About trying to set a good intention for my day every morning.

I am easily overwhelmed by everything I have to do and everything I think I have to do. So three days ago I wrote my to-do list down on paper to empty my head and give myself a chance to be more present. Then I took a moment to set my intention for the day, as simple and as hard as it sounds:

I will do my best to be positive. I will respond as kindly as I can. I will breathe and take in the moment. 

And honestly, my days have been better since. I have indeed felt more present, like I am living «inside» my life and not just watching it drive by me.

I consider this conscious intention to be a building block of my life. As each choice is. Which «bricks» and what kind of «mortar» do I allow to become my life? It’s my choice to make.

Every day.

 

How do you build your life_funlit

 

Nora

 

Når man drukner i ting

Jeg er på et evig tokt for å kvitte meg med ting.

IMG_8946Det finnes et kinesisk ordtak som sier at hvis man eier mer enn 7 ting, så eier tingene deg. Og jeg tror at vedkommende som kom opp med ordtaket har helt rett. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle ha klart å leve med kun syv ting (bare plaggene man trenger for å overleve den norske vinteren er mer enn nok til å bryte den regelen), men jeg har kommet fram til at ting som regel ikke har noen verdi dersom de ikke faller inn i én av to kategorier: Nytte eller Affeksjon.

Mindre og mindre liker jeg å ha ting bare for å ha dem. I løpet av årene jeg har jobbet med meg selv, og ikke minst fått det bedre med meg selv, så merker jeg også at jeg ”trenger” færre og færre ting. For jeg tror ikke lenger på at den veska eller de solbrillene skal få meg til å føle meg som en bedre eller kulere person. Den jobben må jeg faktisk ta selv. Det som i lengden får meg til å føle meg bedre er å møte frykten, møte angsten, stille de vanskelige spørsmålene og tilslutt – finne svarene.

DSC_0989
Jeg drømmer ofte om at leiligheten skal se ut som et nyvasket interiørblad…
DSC_0959
…med velstelte blomster til enhver tid… (og ja, her hadde jeg ryddet ganske bra synes jeg!)

 

Jeg er heldigvis langt fra noen ”hoarder”: Søppel går i søpla og snømåke er unødvendig for å finne fram til kaffemaskinen. Men helt fram til i fjor hadde jeg store kvaler med å kvitte meg med ting. Jeg har vært så usikker på meg selv, hva jeg mente og hva jeg ønsket at jeg ikke klarte å ta avgjørelser. Jeg har hatt så sterk angst at jeg har grått meg gjennom bæreposer med gamle ting, fordi det å i det hele tatt skulle ta et standpunkt var så vanskelig. Jeg følte at hver avgjørelse definerte meg. Jeg visste ikke hva som var viktig for meg, og da visste jeg heller ikke hva jeg kunne kaste eller selge.

DSC_0994
Men noen ganger ser skrivebordet sånn ut…

 

Før, da jeg skulle rydde, pleide jeg å gå gjennom tingene mine og spørre meg selv: Kan det hende at jeg får bruk for denne? EVER, liksom? Da ble svaret som regel: Ja. Og så ble Tingen værende. Den tok opp plass. Jeg har fortsatt skuffer og skap som står på lista over Områder Som Skal Ryddes som jeg knapt har åpnet det siste året eller to eller tre. Men nå har jeg utviklet et hemmelig våpen! (Ikke så hemmelig etter denne blogg-posten). Jeg har begynt å tenke på hvordan rotet og alle Tingene, som bare ER der, påvirker meg. Mentalt, emosjonelt. Jeg får en indre uro. Tvangstankene om å sjekke komfyren, sjekke døra, sjekke om ”alt er skrudd av” før jeg går, blir verre når leiligheten er full av ting jeg ikke bruker. Men verre og viktigere er det at Hodet mitt blir fullt. Jeg føler at jeg drukner.

Så nå har jeg begynt å tenke på min mentale og emosjonelle ”lagringsplass” i stedet for den fysiske plassen som tingene opptar. Og jeg spør meg selv: Er denne tingen verdt en plass i psyken min? Er den verdt en bit av oversikten i hodet mitt? Da blir det kjapt tydelig for meg om Tingen virkelig har noen verdi for meg. Og langt oftere er svaret ”nei” enn ”ja” når jeg snakker med meg selv på denne måten. Da vinner gjeldende ting en reise til Fretex, Finn.no eller i søpla. Og jeg vinner tilbake en bit av meg selv.

MIN Indre Ro.

MIN Plass i Hodet.

DSC_0954

 

Nora

 

 

 

Taking care of oneself

This summer I’ve decided to practise taking care of myself. I need to. Because I’m actually pretty bad at it. Putting myself down and denying myself the things I long for needs to stop.

Therefore, I am figuring out what I need in order to function my best. The time is ripe to find out. Oddly enough, I’m discovering that I am a better person when I’m kind to myself too – who would’ve known?! I’m a better mom, a better wife – all around a better Nora. And I love being the best possible version of myself!

So the top things I’ve realised I need to give myself is:

#1 – A bit of time alone. When possible, I’m gonna take that moment, those 10 minutes or that hour alone to read, write, have a coffee or just think. I function so much better when prosessing experiences and issues alone before sharing or discussing them with others.

#2 – Go to sleep when I’m tired! Being a mom of an infant, sleep can be pretty hard to come by.  So in order to combat my constant sleep-deprivation, I’m just gonna go to bed early. The next day is so much better when you don’t feel broken from lack of sleep.

#3 – Freedom from worry. I will do my best to solve issues that arise and then I will do my best to let them go. I have been a worrier most of my life, but by remembering that I am still worthy as a person, no matter my circumstances, I actually manage to worry less.

#4 – Allowing myself to enjoy life. When I’ve focused on letting go at #3, I’ve created space for #4: the joys in my life. Allowing myself to be in the moment with my son for instance, just watching him explore his toys, or consciously appreciating a beautiful day out in the city with my family, becomes a richer experience in which I am more present when I remember that I actually am allowed to enjoy life. No matter my circumstances. And when giving myself space and time to write – one of my favourite activities – I become less annoyed when others get to do what they love.

You might just be better for it.
You might just be better for it.

 

What are your top tips for taking care of oneself?

 

Nora

 

Live and let die

– Why and how I live by an A.J. McLean song

We all need something to hold on to – a kernel of hope. Mine happened to come in the shape of a boybander. Having looked up to A.J. throughout his Backstreet Boys career, wishing I could have the guts, drive and energy to follow my dreams like he’s done, you might say I was a liiiittle excited when he released his first solo album a few years ago. The title track, Have It All, quickly became my anthem.

Have a listen, and I’ll share below why this song means so much to me! (I’ve also included the full lyrics below).

Live and let die and you will have it all. I tattooed the words on my body and kept them in my Heart. When you don’t have a reliable source of safety within, you need to find it externally. My inner sense of security was definitely missing, or fleeting at best. I desperately needed something to hold on to. Interpreting the lyrics over and over, finding new meaning at each listen, the song revealed itself as a small yet mighty Light in the Dark that helped me reframe the pieces of my broken life into a coherent story I could accept.

Live and let die… What do I want to live for, and what do I want to let die? I’ve asked myself this question so many times. What parts of me will I give room to live and grow, which parts will I confront and let die? What do I want to keep in my life and what do I wish to get rid of? I do believe I am working towards «having it all» – inner peace, self-love, self-worth, stability and happiness within myself. By nurturing my inner world to become a place of joy and well-being, I hope and believe that the positive changes will filter through me and affect my outside world as well. The more I work on myself and become comfortable in my own skin, the more I realise who I truly am and what I value.

Everybody walks alone, they feel like they don’t belong. I never felt like I fitted in, so this sentence resonated with the part of me that identified as the odd one out. But as the lyrics say, everybody walks alone. Everyone is on their own journey, everyone has to find their own answers. And in that sense, I am not alone. Turning it around from negative, «I feel like I don’t belong», to positive, «this is MY personal journey and therefore my responsibility», I discovered empowerment and freedom. ‘Cause if my journey is my responsibility – which I now can acknowledge it is – then I also have the power to shape it the way I want it to be.

Don’t know where you going, but you know where you stand. A few years ago, I didn’t even know where I stood. Didn’t know who I was or who I wanted to be. Didn’t know what was wrong, why I felt miserable or how to address the situation. But by asking the tough questions, I now know where I stand. I still don’t know exactly where I’m going, but at least the road is opening up ahead. Blocks are removed. As for knowing where I’m going: One day I will know! And I don’t doubt that anymore. I’ll try my best to enjoy the ride while finding out.

Some people let it in, while others let the moments pass them by. I used to be really afraid to speak my mind, to be judged. The more important the issue was for me, the harder it was to speak the words that mattered. Nowadays I try my best not to let moments pass me by, but to speak my mind and grab opportunities that come my way. Perhaps most importantly, I figured out how to know when I was having a «moment». Whereas I earlier would have taken that nervous little flutter in my chest as a sign to shut up, I now know it means the exact opposite – speak your mind! Be truthful. Be direct. Manifest your thoughts into words. That little flutter tells you you’re having a moment in which to actually LIVE. Speak. Act.

Don’t hide.

 

I wanna to have it all, happiness and love all around
Always wanted finer things, but all that money brings is me down
Gonna walk around in your head, it’s time to start moving
And do what you said
Gonna walk around in your head, don’t know where you’re going
But you know where you stand
‘Cause everybody walks alone, they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all
Some people let it in, while others let the moments pass them by, oh why
And there’s never any question, it was always right in front of your eyes, oh why
I’m gonna walk around in your head, you know where you’re going
And you know where you stand
‘Cause everybody walks alone, they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all
And I’ll wait for you now, while you turn things around
I will wait for you now, to be ready, where you are
‘Cause everybody walks alone, and they feel like they don’t belong
If only you try, then you can have it all
But you need to let go, of everything you know
If you live and let die, then you will have it all

(Songwriters: Lundin, Kristian Carl / Falk, Carl Anthony / McLean, A.J.)

 

Always a reminder when I look in the mirror.
Always a reminder when I look in the mirror.

 

The words that have guided me in the right direction.
The words that have guided me in the right direction.

 

Meeting your idol is kind of a big deal!
Meeting your idol is kind of a big deal!

 

Do you have a life motto? Do you live by it? Who or what inspired it?

 

Nora

 

Gjennom Skyene

Du kan skimte deg selv
Gjennom alle løgnene om hvem du tror du ikke er –

Et nåløye av lys
gjennom alle skylagene:
De mørke, tette regnskyene
som tordner mot ditt arme sinn,
den tynne tåkeheimen
som tetter hver tanke,
de nådeløse lynslagene
som hamrer mot ditt slitne hjerte

Du aner hvor du skal
Hvem du skal bli
Den du egentlig er

Men du vet ikke hvor lang reisen er

Alt du kan gjøre
er å puste deg igjennom;
Blåse vekk hver eneste tunge sky
Møte hvert regnfall
Utfordre tåkens mektige slør
Gjenoppstå fra hvert lynnedslag
Med en kraft du før ei hadde
En kraft som kommer inn i eksistens
langs veien

Alt du vet
er at du må gjennomføre reisen selv

For å komme i mål
Fram til Lyset

 

av Nora Graff Kleven

 

 

 

 

#forrigårsdagens #outfit

Så. Jeg tenkte jeg skulle slenge meg på trenden og innvie deg, kjære leser, i dette høyst fascinerende aspektet av mitt liv: Hva jeg har på meg på en helt vanlig dag.

 

Antrekk: Ja. Lang, grå singlet. Ren fra skapet.

Hår: Ja. Jeg har hår. Som jeg har farget selv. Med rød farge. Fra en boks.

Styling: Nesten. Skal innrømme at jeg rufset til hestehalen litt for ikke å se så flat ut på håret.

Sminke:  Litt. Mellom frokost og bleieskift fikk jeg klint på meg litt mascara, minimalt med øyenskygge og ett strøk rouge som innen dette bildet ble tatt var gnidd vekk igjen av babyhender.

Antrekk: Sokker i ulik gråtone. Tror den flekken til høyre er vann, men det er neimen ikke godt å være sikker…

Antrekk: Svarte tights. Fra badegulvet. Med kun én flekk (det andre er bøss).

Sponset av: Toalettmappa mi og Klesskapet mitt. #toalettmappami #klesskapetmitt

Get the look: Kikk i skapet ditt, på gulvet eller i tørketrommelen. Dra på deg det første du finner. #getthelook

De siste dagene har jeg lagt merke til den nye Chanel-plakaten med skuespiller Kristen Stewart som poserer med et «kom og ta meg»-blikk i 3 av 4 bilder. Egentlig ser hun pædde sur ut. På det siste bildet smiler hun riktignok. Men jeg lurer ofte på hvorfor kvinner i kles- og skjønnhetsreklamer ikke skal se glade ut? Det får meg til å tenke at sminkingen og stylingen ikke er for vår egen del, men for andres. Må vi stæsje oss opp hver bidige dag for å fungere? For å være noe verdt? For å ha noe å by på?

Joda. Jeg liker også å pynte meg, sminke meg, freshe meg opp og fikse håret: I det hele tatt føle at jeg ser velstelt og bra ut, selv på en helt vanlig hverdag. Antrekket vist ovenfor er tydeligvis ikke akkurat det lekreste jeg noen gang har hatt på meg. Men sammen med en skjorte og en vindjakke (som dessverre ikke kunne være tilstede da photoshooten for #forrigårsdagens #outfit fant sted) fikk det meg helt fint gjennom en vanlig dag med sønnen min, hvor vi dro på tur til Torshovdalen. Poenget mitt er:

Pynt deg fordi du har lyst, ikke fordi reklamen befaler.

Så neste gang du blir utsatt for en reklame som får deg til å føle deg dårlig med deg selv, foreslår jeg at du tenker:

Mø mø. Møøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø mø.

Den er ikke noe viktigere enn det kua sier. 

 

Nora

 

(Dersom du likte dette innlegget, er det god sjanse for at du også liker Sexy, ELLE bare fjolls til fjells?).

 

Å leve med minus-fortegn

Du starter hver dag i minus.

Regnskapet går ikke opp.

Du rykker stadig tilbake til Start.

 

Noen ting er fortsatt vanskelig, til tross for at jeg har gått en lang vei de siste årene. Når jeg blir for sliten, hvis jeg for eksempel har sovet dårlig over lengre tid, eller jeg blir trigget på et dypt plan, da kan jeg bli dratt ned i grumset igjen.

Jeg tenker ofte på depresjon som å leve med et negativt fortegn. Alt som skulle ha vært noe bra blir snudd til noe smertefullt når man er en tur nedi ”dumpa” eller ”kjelleren” som jeg pleier å si. Er det flott vær så kan det bli vanskelig, for du skal jo glede deg over det. Men du kan ikke, for du har ikke lov; da kommer skyldfølelsen. Og folk lurer på hvorfor du er så sur. Men du kan ikke forklare, for du har ikke skjønt det sjøl ennå.

Minustegnet misfarger alle opplevelser. Følelsene opererer etter sin egen ulogiske logikk. Når du innerst inne tror at du ikke er verdt noe, så etterlever du det også. Fra innerst til ytterst.

 

 

Minus-fortegn graf

Å bli bra fra depresjon er en lang vei å gå. Ja, det hjelper å tenke positivt. I hvert fall i perioder. Når dine egne ”demoner” ikke roper for høyt. Du må ta valget gang på gang, år etter år: å lete etter det positive i det negative. Minst like viktig er det dog å tørre å høre etter når demonene roper. Anerkjenne at de faktisk er der. Og spørre: Hva er det de prøver å si? Hva kan jeg lære her?

Ja, så du er kanskje tilbake til Start. Nok en gang. Men etter hvert er det Start som rykker litt og litt fram: Start er ikke like langt nedi dumpa som forrige gang. Og veien er ikke lenger like lang å gå.

 

Nora

 

 

Bokfundering: Bringebærlandet

På denne regnværsdagen tenkte jeg det kunne være fint med et innlegg som hjelper oss til å se fram mot sommeren. Bringebærlandet – Smaken av Norsk Sommer var en av de bøkene jeg var nødt til å kjøpe så straks jeg så den. Tenk, en hel bok skrevet i hyllest til bringebæret! Og på tilbud attpåtil. Den måtte bli med hjem!

DSC_0836

Bringebærlandet starter med et lite kapittel om bringebærets historie, både mytologisk og historisk. Visste du for eksempel at bringebær kom til Norge på 1890-tallet? Boken er utgitt på Dinamo forlag og skrevet av Roy Andersen, Lina Dybdal, Tor Jacobsen og Åse-Marit Thorbjørnsrud. Den er illustrert med lekre fotografier av Kristin Bay.

DSC_0845

DSC_0850

Videre er boken fylt med lekre oppskrifter basert på bringebær. Jeg gleder meg til å se nærmere på dem i løpet av sommeren!

DSC_0849

Hva er ditt favorittbær?

 

Nora

 

 

Hvor mye redigerer du livet ditt?

For noen uker siden tok jeg et lite blinkskudd i hverdagen – mannen min på kjøkkenet med sønnen vår på armen. Jeg hadde lyst til å dele bildet på Facebook med kommentaren «hverdagslykke»:

Hverdagslykke_original_funlit

Men så la jeg merke til den skitne kjelen og rotet på bordet, og tenkte at det gjorde seg jo ikke så veldig bra på det idylliske bildet av far og sønn i et vanlig og verdifullt øyeblikk. Jeg kikket litt mer på bildet.

Hvis jeg kutter bort den skitne kjelen! A-ha! Da blir det bra.

Hverdagslykke_cropperfekt_funlit

Jeg har så klart denne cropping-funksjonen. Hvis jeg tar med øvre del av bildet, da får jeg jo med den flotte lysekronen vår uten møkka! Ta-daaa. Et øyeblikk virket det som en bankers plan. Ikke bare har jeg hverdagslykke, jeg har perfekt hverdagslykke! Men så tenkte jeg: Vil jeg være en av de som bidrar til at alt må se perfekt ut? Vil jeg være en person, som med min «perfekte»- men akk! så redigerte – virkelighet er med på å hype prestasjonspresset? Vil jeg virkelig gjøre mine hverdagsøyeblikk til konkurranse i utseendets perfeksjonisme?

Nei. Jeg burde ha med den der kjelen. Ja! La oss vise rotet!

Hverdagslykke_skittenkjele_funlit

For det er jo sånn det er. Fram med den menneskelige hverdagslykken! Lykken er jo komplett om det er litt rot. Kanskje jeg kan hjelpe andre til å senke skuldrene litt? For det er det jeg vil: være en motvekt til perfeksjonstyranniet.

Det endte med at jeg aldri la ut bildet. I hodet mitt handlet det ikke lenger om å dele et fint øyeblikk. Bare på noen få tankerekker hadde det hele blitt et slags «statement»-prosjekt. Det ble for mange tanker, for mange valg rundt det å skulle presentere seg selv. Jeg lurer på om det er mange som har det sånn. Hvilket av de 14 bildene jeg tok skal jeg legge ut? Skal jeg redigere? Skal jeg croppe? Skal jeg bruke filter? Skal jeg si at jeg har brukt filter? 

Jeg tenker mye på dette med redigering og photoshop. Hvor mye uvirkelighet vi blir utsatt for. Da jeg var 16 år pleide jeg å sammenligne meg selv med popstjerner i Bravo, Topp, Smash Hits og mange andre blader. Ofte kunne jeg kikke på et bilde av Christina Aguilera eller Britney Spears og lure på hvorfor jeg ikke hadde så perfekt hud? Da jeg var på den alderen visste jeg ikke at kjendisene var retusjert, eller hvor mye sminke kunne endre en persons utseende. Jeg slukte glansbildene rått, og trykket meg selv ned i prosessen.

I dag er vi fullstendig klare over hvilke ekstreme endringer et bilde gjennomgår fra det knipses til det går i trykken. Det finnes mange videoer og kampanjer som har som mål å eksponere retusjeringen. Likevel biter vi på agnet. Gang på gang. Et det slik at vi vet disse tingene med hodet, men at følelsene ikke er med og heller valser den andre veien når vi for ørtende gang blir solgt en photoshoppet drøm?

Jeg er ikke fritatt, for jeg sitter også på karusellen. Det er vanskelig å komme seg unna de konstante kommersielle budskapene i det samfunnet vi lever i nå. Så klart biter jeg også på agnet. Men heldigvis ikke like ofte som før. Og jeg kan ikke la være å stille spørsmålet:

Hvorfor lar vi oss fortsatt lure?

 

Nora