Et utvendig kapittel

Jeg står foran nye prøvelser.

Jeg har brukt mye tid på å rydde opp innvendig – tanker, følelser, bilder i hodet man ikke vil se… Lag for lag har jeg imøtekommet skyggesiden, gitt den mørke energien nye, lysbetonte oppgaver inni meg. Jeg har snudd opp ned på mitt forhold til meg selv, og verden. En kan vel si at jeg har pusset opp mitt indre. Det har blitt vakkert. Enhjørningen er alltid på vakt, og de andre hjelperne driver med sitt.

Nå står den ytre verden for tur – jeg skal få bedre orden på den fysiske helsen min, på kosthold, økonomi og arbeid. Jeg skal posisjonere meg i verden. Jeg går på med frisk mot og masse motivasjon! Likevel, så kjenner jeg den: den kjente lille nappingen bak navelen – nervøsiteten som grenser til angst. Og jeg lurer på: Hvorfor er du her?! Var ikke vi ferdige? 

IMG_0951
Det er visst fortsatt et stykke oppover å gå…

Etter at jeg har grått ut mesteparten av det som rører seg i magen, så går det opp for meg at det kanskje ikke er så rart at gamle følelser dukker litt opp nå som jeg utfordrer meg selv. Mye ukjent terreng skal pløyes, jeg skal testes på nye måter; gjøre ting jeg aldri før har turt! Og da vet jeg hvorfor nappingen er der bak navelen:

Den er her så jeg kan jobbe meg gjennom den. 

 

Nora

 

 

 

To skritt fram og ett tilbake

Nå om dagen får jeg ofte spørsmål om hva jeg driver med, og selv om jeg faktisk har en del på gang, så svarer jeg stotrete. Nok en gang har jeg lurt på om det jeg har å si, er ”greit” å si. Som alltid, så finner jeg det også denne gangen lettere å sette ord på tankene mine skriftlig.

Det er snart to år siden jeg ble mamma. Mange vet at jeg hadde en tøff start på mammarollen. En del vet at jeg var innlagt på akutt psykiatrisk i to dager, og at jeg i de påfølgende månedene gikk gjennom en rimelig heftig emosjonell prosess. Det ikke så mange vet, er at denne prosessen på fagspråket kalles fødselspsykose.

IMG_0842

Psykosen er både det grusomste og mest fantastiske jeg har opplevd. Å være psykotisk kan karakteriseres som et brudd med virkeligheten. For meg ble denne perioden et intenst psykologisk og emosjonelt gjensyn med et gammelt traume. Kroppen var utmattet og hjernen gikk på høygir. Søvnløshet og frykt gikk hånd i hånd. Følelsene var sterkere og klarere enn noen gang. Jeg reiste til de aller mørkeste stedene i meg selv. Jeg er vanvittig stolt av hvordan jeg, med støtte og veiledning fra mine mange hjelpere, klarte å komme ut på den andre siden som en bedre versjon av meg selv. Gjennom psykosen ble jeg frisk fra depresjon og angst, som jeg har hatt i varierende grad i mange år.

Jeg har vært forsiktig med å bruke ordet ”psykose” – det er et ord som er fullt av stigma. Mange har uriktige idéer om hva det innebærer å oppleve psykose. Jeg har vært redd for reaksjoner. Men sannheten er at jeg ikke klarer å skrive fra hjertet når jeg holder tilbake det viktigste. Jeg må være åpen og ærlig; det er det som er drivstoffet i livet mitt.

En annen grunn til at jeg må ”ut av skapet” som psykoseerfarer, er fordi dette er et tema jeg brenner for og ønsker å jobbe med. Jeg håper med tiden at mine erfaringer kan hjelpe andre, og da spesielt nybakte mødre, som går igjennom en slik prosess. Jeg har allerede begynt i det små ved å ta over ansvaret for organisasjonen Hvite Ørns dialoggruppe for psykoseerfarere i Oslo. To ganger i måneden møtes vi for å dele våre unike opplevelser.

Men så var det dette med to skritt fram og ett tilbake. I kjølvannet av fødselspsykosen fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte, som meget kort fortalt betyr at kroppen går på sparebluss. (Listen over mulige symptomer er laaaaaaang). Jeg anser dette som en konsekvens av de store påkjenningene kroppen min var igjennom. Jeg har det stort sett bra med meg selv, siden depresjonen har sagt takk for seg, men jeg opplever at kroppen ikke alltid henger med. Energinivået er ofte lavt og konsentrasjonsevnen kommer og går. En del av min tid går derfor med til oppfølging for lavt stoffskifte, både med lege og den biten jeg kan gjøre selv i forhold til kosthold og mosjon.

Likevel gir jeg meg ikke, for ilden i meg er tent!

Jeg vil bidra.

Derfor har jeg nylig opprettet enkeltpersonforetaket Nora Graff Kleven Tekst og mening. Jeg holder på å utarbeide hvilke tjenester jeg skal tilby, samt å sette meg inn i skatteregler, regnskap og annet snacks. I tillegg er jeg i kontakt med et par ulike magasiner innen psykisk helse, som jeg skal skrive for.

Det var det jeg hadde på hjertet i dag – kan like så godt si det som det er!

 

Nora

 

 

 

«Det handler om egenverd» – ny kronikk i Dagbladet

I dag har jeg hatt et nytt innlegg på trykk i Dagbladet. Denne gangen skrev jeg om sammenhengen mellom en skrantende privatøkonomi og dårlig selvfølelse. Nok en gang tenker jeg at det er essensielt å kikke litt under det man ser på overflaten.

Les hele innlegget her: Det handler om egenverd.

Takk til alle som har delt kronikken min! 🙂

 

"Jeg var dårlig med pengene mine fordi jeg ikke elsket meg selv, men derimot levde i forakt for meg selv og dermed mine ressurser."
«Jeg var dårlig med pengene mine fordi jeg ikke elsket meg selv, men derimot levde i forakt for meg selv og dermed mine ressurser.»

 

Nora