En oppdatering og hyllest til mine venner

Kjære Venner!

For ett år siden skrev jeg denne statusen på Facebook:

Kjære venner, jeg savner dere!

Dere er mange som betyr mye for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke makter å opprettholde den kontakten jeg ønsker med hver enkelt av dere. Det er så mye jeg ønsker å dele med dere. Derfor kjente jeg i kveld et behov for å dele noen tanker i en post til dere alle her på face.

Å bli Mamma endret både meg og mitt liv totalt. Jeg hadde en svært tøff start på mammatilværelsen, men er bedre på grunn av det jeg har vært igjennom. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om i tiden framover. Mange trådte til da jeg og min lille familie trengte det som mest, og jeg gleder meg til jeg en dag i framtiden har mulighet og kapasitet til å gjengjelde deres godhet og hjelp ❤️

I sommer ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte, noe som gjør at jeg har lite energi. Jeg vil så mye mer enn kroppen orker. Og dere som er foreldre selv, vet at søvn og hvile ofte kun er en fjern drøm når man har en ettåring. Jeg tenker så mye på dere, kjære venner, men nå om dagen strekker ikke kreftene til slik at jeg kan følge opp mine dyrebare vennskap.

Som mange av dere også vet, så er jeg temmelig introvert av meg – jeg har et stort behov for alenetid for å ”lade” meg opp. Denne ladetiden strever jeg også med å finne, og resultatet er at jeg er mentalt utslitt og overveldet mesteparten av tiden. Da kan selv det å skulle svare på en tekstmelding bli for mye. Setningene vil ikke forme seg, selv for meg som er så glad i å skrive. Derfor blir også få sosiale begivenheter prioritert. Dette betyr ikke at jeg ikke vil! Det betyr at jeg ikke kan. Har du mulighet til å treffes på dagtid: Ta gjerne kontakt 😀 Om kvelden er jeg som regel helt ferdig.

Kjære venner, glem meg ikke selv om jeg er fraværende i en periode. Dere er alle i mitt hjerte ❤️

 

Det har vært nok et år med lite energi for meg. Jeg tenker ofte på dere og er fortsatt lei meg for at jeg ikke har klart å følge opp vennskapene slik jeg ønsker. Jeg er lei for at jeg ofte svarer nei til invitasjoner, at jeg glemmer å svare og ellers er fraværende i lange perioder. Men jeg merker en endring! Jeg håper og tror at jeg vil ha styrke til å pleie vennskap i tiden framover. Dere er så viktige for meg! ❤️

Som jeg har skrevet om tidligere så har jeg fått lavt stoffskifte. Dette stjeler energien. Hjelpen hos fastlegen er ikke nok. Derfor var jeg på Balderklinikken forrige uke, hvor jeg tok mange prøver. I påvente av prøveresultatene skal jeg ta en del kosttilskudd, deriblant flytende jern. Og jeg føler meg bedre! Allerede den første dagen med flytende jern føltes det som om jeg fikk noe solid i kroppen. Lenge har det vært slik at selv om jeg har sovet, selv om jeg har spist, så ligger styrken bare ytterst; som et tynt lag oppå alt det utslitte. Innerst i margen har jeg vært utmattet likevel. Nå kjenner jeg at den fysiske styrken bygger seg opp – også innerst! 😀 Hurra for det.

I går deltok jeg på et arrangement som heter Vær en Psykt God Venn! Det fikk meg igjen til å reflektere over rollen dere venner spilte da jeg hadde det som tøffest.

Som jeg skrev i blogginnlegget «To skritt fram og ett tilbake» for noen uker siden, så var det en fødselspsykose jeg gikk gjennom etter at Julian ble født. Dere som var der for meg i den perioden, reddet meg og min familie fra en grusom skjebne. Jeg har både møtt kvinner personlig og lest historier om mødre som har opplevd den forferdeligste behandling i psykiatrien fordi de hadde fødselspsykose. Det er snakk om mødre som har blitt tvangsmedisinert, bundet fast, skilt fra barnet sitt i uker og måneder, og lagt på hvitmalte rom med knapt en ting å feste blikket på. Jeg har lest om forhold som har gått i knas og årelangt arbeid for å bygge opp forholdet til eget barn.

Dette er grusomt å høre om når jeg vet av erfaring at hvordan du blir møtt er alfa og omega i en slik tilstand. Jeg blir faktisk rasende når jeg hører om behandlingen mange mottar i norsk psykiatri. Da jeg gikk gjennom psykosen så var kroppen min full av frykt. Jeg var livredd og ble trigget av den minste ting. Til tider var kroppen så anspent at jeg ikke engang klarte å slappe av nok til å tisse. Jeg VET at jeg ikke hadde blitt bedre av å bli kneblet på en institusjon! Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig på så mange måter. Med hjelp og støtte er det mulig å være tilstede for barnet sitt selv om man går igjennom en ekstrem periode på det psykiske planet.

img_2665.jpg
I en ekstremt sårbar situasjon er venner det beste man kan ha!
IMG_7756
Den første trilleturen klarte jeg 3 uker og 1 dag etter fødselen.

Takket være vennene mine (i tillegg til min mann, familie og terapeut), fikk jeg muligheten til å bruke mine indre ressurser for å komme meg gjennom denne meget spesielle tilstanden. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggelse. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medisiner.

Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, venner som hadde nattevåke med babyen, som kjøpte inn akkurat den filmen jeg hadde behov for å se akkurat den kvelden, som kjørte meg til terapitime, som overnattet så jeg skulle finne tryggheten til å klare å sove, som tålte at jeg var Frodo på oppdrag og alle de andre historiene jeg levde meg inn i, som tålte mine tårer, alle mine dype frykter og underlige resonnementer, og respekterte at disse hadde mening for meg, som delte min begeistring da jeg var så høy at jeg følte ALT var mulig, som ikke synes det var rart at barnet mitt var Superbaby, som sendte meg meldinger og tok i mot alt jeg hadde på hjertet, alt jeg hadde å dele. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle dere kunne ha gitt meg.

TAKK.

IMG_8054
Med venners hjelp kom jeg meg trygt gjennom en beinhard periode i livet.
IMG_8254
Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være Mamma selv om jeg hadde en alvorlig psykisk knekk etter fødselen.

 

Nora

 

Pasient vs. Klient

Det er makt i ord. Det er til og med trolldom i ord; vi blir bundet av dem, vi blir formet av dem. De eier oss med mindre vi går inn for å eie dem – spesielt ord som skaper en selvoppfyllende profeti. 

”Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.”

(Wikipedia).

Hvordan blir vi påvirket av å bli sett på som en pasient i forhold til en klient? Hvordan tenker vi på oss selv når vi bærer disse to ulike titlene? Når får du sitte i førersetet?

Hvis vi tar en kikk på Store Norske Leksikon sine nettsider, finner vi beskrivelser av hvert av disse ordene som avslører mye om de underliggende holdningene knyttet til ”pasient” og ”klient.”

”Pasient, person som er syk, og som er under behandling i helsevesenet. Enhver som er syk, er ikke automatisk også en pasient. En pasient er en syk person som går inn i en sykerolle og godtar de regler og normer som gjelder for en syk person. En pasient har både rettigheter og plikter. “

“I praksis vil det si at pasienten må gjennomgå de undersøkelsene som behandleren finner nødvendig, akseptere de behandlingene som ordineres, og prøve å endre livsstilen sin i den grad det fordres for å bli frisk.”  (https://sml.snl.no/pasient)

“Klient, person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.“ (https://snl.no/klient)

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har en følelse av at flere vil kjenne seg igjen her. Som pasient var min opplevelse at målet med behandlingen var å få meg raskest mulig tilbake i jobb, at jeg skulle fungere på den måten som var forventet av samfunnet. Jeg har ikke opplevd at jeg ble sett på som en klient i helsevesenet. Jeg følte ikke at hovedmålet var at jeg skulle få det bedre. Som jeg skrev i innlegget ”Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?”, var opplevelsen en ganske annen jeg begynte hos min alternative terapeut, May Irene Wikeby. ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?” var starten på behandlingen jeg har fått hos henne. I helsevesenet er jeg altså en syk pasient som må innrette seg, mens i privat terapi er jeg en klient som skal få hjelp til å ha det bedre.

img_9804

IMG_9805.JPG

 

Pasient må pent nøye seg med å sitte på i passasjersetet.

Klient får sitte i førersetet og ta styringen selv.

 

Hvilket sete vil du sitte i?

 

 

Nora

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

IMG_9799.PNG

IMG_9798.PNG
Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

img_9749

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora