Jeg har fått gleden av å bli skribent for Inspira, Mental Helse Ungdom sitt medlemsblad. Her kan dere lese mitt første bidrag, som var på trykk i forrige utgave av Inspira.
Neste Inspira, med min neste tekst, kommer i slutten av mars.
Nora
Hva lærer den lille om seg selv?
Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.
I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!
Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!
Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”
Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.
Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.
(Fortsettelse under bildet).
Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.
Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»
Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.
Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.
Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:
”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.
Du kan være så stolt av deg selv.
Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.
Mamma og Pappa elsker deg.
Alle stjernene passer på deg.
Hele Universet heier på deg.”
Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤
Nora
Du starter hver dag i minus.
Regnskapet går ikke opp.
Du rykker stadig tilbake til Start.
Noen ting er fortsatt vanskelig, til tross for at jeg har gått en lang vei de siste årene. Når jeg blir for sliten, hvis jeg for eksempel har sovet dårlig over lengre tid, eller jeg blir trigget på et dypt plan, da kan jeg bli dratt ned i grumset igjen.
Jeg tenker ofte på depresjon som å leve med et negativt fortegn. Alt som skulle ha vært noe bra blir snudd til noe smertefullt når man er en tur nedi ”dumpa” eller ”kjelleren” som jeg pleier å si. Er det flott vær så kan det bli vanskelig, for du skal jo glede deg over det. Men du kan ikke, for du har ikke lov; da kommer skyldfølelsen. Og folk lurer på hvorfor du er så sur. Men du kan ikke forklare, for du har ikke skjønt det sjøl ennå.
Minustegnet misfarger alle opplevelser. Følelsene opererer etter sin egen ulogiske logikk. Når du innerst inne tror at du ikke er verdt noe, så etterlever du det også. Fra innerst til ytterst.
Å bli bra fra depresjon er en lang vei å gå. Ja, det hjelper å tenke positivt. I hvert fall i perioder. Når dine egne ”demoner” ikke roper for høyt. Du må ta valget gang på gang, år etter år: å lete etter det positive i det negative. Minst like viktig er det dog å tørre å høre etter når demonene roper. Anerkjenne at de faktisk er der. Og spørre: Hva er det de prøver å si? Hva kan jeg lære her?
Ja, så du er kanskje tilbake til Start. Nok en gang. Men etter hvert er det Start som rykker litt og litt fram: Start er ikke like langt nedi dumpa som forrige gang. Og veien er ikke lenger like lang å gå.
Nora
Jeg ser at flere som har kommentert min kronikk, Det handler om egenverd, stiller seg kritiske til at dårlig styring av personlig økonomi skal kunne klassifiseres som en psykisk lidelse. Jeg vil poengtere at pengeproblemer kun er ett av mange mulige symptomer; det er manglende opplevelse av egenverd hos den enkelte som er et psykisk anliggende og må behandles.
Lav selvfølelse, selvforakt og selvskading er normale reaksjoner hos mennesker som har opplevd eller lever i unormale og uverdige forhold. Hvordan en person anser seg selv og forholder seg til egen person er helt elementært og avgjørende for hvordan vedkommende vil oppføre seg i alle sammenhenger, ikke bare når det gjelder økonomi. Selvfølelsen er hele grunnmuren i avgjørelsen om å ivareta eller ikke å ivareta seg selv, sine ressurser og muligheter.
Lever du med et grunnsyn hvor du ikke har noen egen verdi, vil du heller ikke finne deg selv verdt å ta vare på eller beskytte. Opplevelsen av skyld over egen eksistens kan faktisk bli så sterk og altoverskyggende at det føles som om man gjør noe forferdelig galt ved å handle til det beste for seg selv. Har du derimot en god selvfølelse og positive tanker om deg selv, vil også sunne og fornuftige valg komme som en selvfølge. Mitt inntrykk er at mennesker som alltid har hatt en grunnleggende respekt for seg selv har vanskelig for å forstå alvoret og omfanget av å leve med selvforakt. Hater du deg selv, så gjennomsyrer det hele livet ditt.
Krenkelser av ulik art og grovhet samt en lav respekt for liv generelt er det vi som samfunn må ta tak i. Spark ikke de som ligger nede. Vis mer omsorg for liv – både mennesker og dyr – enn for materielle goder. Sett pris på et menneske, og det mennesket vil sette mer pris på seg selv. Dersom vi klarer å fokusere på styrkene hos den enkelte, vil vi alle sammen bli sterkere. I et samfunn hvor enkeltmennesket devalueres er vi alle tapere.
Nora
I kveld vil jeg gjerne dele et sitat som traff meg veldig. Budskapet var så innlysende og likevel har det tatt meg mange år å innse dette:
“I am a Worthy and Deserving person
and I have a right to my life in this Universe,
I have this right to be because
I AM”
Gode nyheter altså: Du har rett til et godt liv, rett og slett i kraft av at du ER TIL! 🙂
Sitatet fant jeg på nettstedet One World Healing, hvor jeg har funnet mye positivt stoff. Her finnes blant annet Positive Bekreftelser som man kan finne styrke i ved å si dem høyt eller inni seg.
Fortsatt god helg! 🙂
Nora
Det var også veldig moro at Hallgeir Kvadsheim i Luksusfellen tvitret om kronikken min!
Nora
Skriv et brev til deg selv eller til en venn hvor du reflekterer rundt minner du har som involverer penger. Eventuelt kan du gjøre et opptak hvor du prater om det dersom du ikke liker å skrive. Det viktigste er å åpne for bevisstgjøring.
Hva er de sterkeste opplevelsene du husker når det gjelder kontanter, gaver, lønn eller lån?
Da du var yngre – dersom du fikk penger i bursdagsgave, hva følte du? Glede, lettelse, skyld?
Hva følte du da du fikk din første lønning? Stolthet? Tenkte du at du hadde jobbet hardt og fortjente lønnen? At det var for mye eller for lite? Eller at du ikke var verdig pengene?
Hvordan var foreldrene dine sin økonomiske situasjon da du var barn, tenåring? Hva var deres meninger om pengebruk eller sparing? Hvordan har det påvirket dine egne tanker om penger?
Er penger noe du alltid har hatt eller har du kjempet hardt for dem?
Føler du at ditt arbeid og talenter er verdt noe?
Føler du at du har lov til å kreve dine rettigheter?
Eller føler du rett og slett at du ikke er verdig et godt liv? Blir du kvalm av skyldfølelse dersom ting går din vei? Føler du at du ikke er verdig noen goder? Og i hvert fall ikke penger!
Da er det på tide å jobbe med deg selv. Etter hvert som din selvfølelse og opplevelse av verdighet blir sterkere, vil du mest sannsynlig bli i stand til å handle deretter. Altså, ta gode valg. Det er ikke nødvendigvis regnestykkene og budsjettene som er så vanskelige i seg selv, men det å føle seg verdig til å få et bedre liv! Gå noen runder med deg selv og bli kjent med hvor disse skadelige overbevisningene kommer fra. Les brevet ditt eller hør på opptaket ditt. Står du fortsatt fast?
Da kan det være på tide å søke hjelp.
Det er ingen skam å søke hjelp!
Vi kan ikke alt alle mann. Heldigvis finnes det venner eller eksperter til det meste man ikke kan selv. Mitt andre råd er derfor å søke hjelp med de viktige tingene i livet du ikke får til. Invester i profesjonell hjelp om du har mulighet.
Det kan være tjenester fra en terapeut, karriereveileder, coach eller konkret økonomirådgivning du trenger. Jeg vet at slike tjenester kan se veldig dyre ut, men man får så mye igjen! Hvis budsjettet er trangt, prøv så godt du kan å spare inn på unødvendigheter som brus, ferdigmat, godteri, diverse abonnementer etc., og fokuser midlene dine på roten av problemet. Dersom midler til profesjonell hjelp ikke eksisterer, så spør noen i familien eller en venn om hjelp til å finne ut av problemene dine.
Om du klarer å åpne deg opp for bare én person, så er du på vei. Da har du sprukket boblen. Snakk om det som er vanskelig. Glatt ikke over ting, men vis hvordan din virkelighet er. Hvem du er. Og vit at du fortsatt er verdt å ta vare på!
Vær ikke redd for å si at du sliter.
Før eller siden så gjør vi det alle.
Nora
I dag har jeg hatt et nytt innlegg på trykk i Dagbladet. Denne gangen skrev jeg om sammenhengen mellom en skrantende privatøkonomi og dårlig selvfølelse. Nok en gang tenker jeg at det er essensielt å kikke litt under det man ser på overflaten.
Les hele innlegget her: Det handler om egenverd.
Takk til alle som har delt kronikken min! 🙂
Nora
funlit 