Video av mitt innslag på Hvite Ørns lansering av hefte om psykose

Onsdag 31. januar 2018 deltok jeg på lanseringen av Hvite Ørns nye informasjonshefte, «Psykose fra erfarers ståsted». Jeg bidro med å fortelle jeg litt om meg selv og min erfaring med fødselspsykose, samt å lese opp mitt eget dikt, «Jeg trengte aldri en pille«. Det var utrolig stas at dette skjedde nettopp på Litteraturhuset! Video av innslaget mitt finner du lenger ned i dette blogginnlegget.

Nora Graff Klevem_lansering_psykosehefte
Nora Graff Kleven på Litteraturhuset. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.
IMG_1584
Foto: Anders Graff Kleven

Lanseringen startet med at leder for Hvite Ørn, Jan-Magne Sørensen, fortalte en del om egne erfaringer og om innholdet i heftet. Vi var gjennom temaer som:

  • Hvordan oppleves psykose?
  • Hva er egentlig psykose?
  • Hvordan skal vi bli møtt?
  • Beslutningskompetanse / tilregnelighet
  • Behandling / psykosehåndtering
  • Frihet til forvandling

Kvelden ble avsluttet med en panelsamtale mellom Jan-Magne Sørensen og leder i Norsk Psykiatrisk forening, Ulrik Malt. Jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å lede denne samtalen, og er da nok en erfaring rikere. Til slutt fikk publikum sjansen til å stille spørsmål. De mange sterke og fortvilende historiene som kom frem – hvorav flere handlet om å oppleve mishandling eller ikke bli hørt i møte med norsk helsevesen – gjorde stort inntrykk. Dette viser at psykose er et viktig felt innen psykisk helse som vil trenge mye oppmerksomhet og arbeid i de kommende årene for å skape forståelse og bedre behandling for de som opplever psykose.

Jeg føler meg rett og slett griseheldig som har fått muligheten til å gå den veien jeg har gått, og jeg vil gjøre mitt for at flere kan få den muligheten. Her kommer video av mitt innslag og bilder fra lanseringen.

Video: Anders Graff Kleven.

 

IMG_1585

27501091_10155049613286123_4215844940808703355_o
Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.
27368830_10155049613456123_3866250481207788940_o
Panelsamtale mellom Ulrik Malt, leder i Norsk Psykiatrisk forening, og Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn, ledet av Nora Graff Kleven. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.

IMG_1586

Nora

 

 

 

Latterlig gode Dickens

At han har satt dype spor og har kastet skygger som vil strekke seg flere hundre år inn i fremtidens litterære landskap trenger ikke å diskuteres: Charles Dickens er en av gigantene i litteraturverden. Hans påvirkning er et faktum. Men hvordan? I anledning jubileet som ville ha vært Dickens’ 200 årsdag (dersom mennesker hadde hatt for vane å leve så lenge) ble det i går kveld arrangert ”Forfatternes Dickens” på Litteraturhuset. Og jeg tok meg turen.

Forfatterne Tove Nilsen, Ragnar Hovland og Ole Robert Sunde diskuterte i samtale med Tore Rem hva Dickens verker har betydd for deres egne forfatterskap. Panelet svingte innom mange aspekter av romanene som fortellerteknikk, historiens åpningslinjer, perspektiv, detaljer og speiling av samfunnet. I tillegg ble det trukket paralleller mellom jubilanten og andre historiske giganter som Leonardo da Vinci og Charlie Chaplin. Nilsen, Hovland og Sunde ble også spurt i hvilken form de for første gang fikk kjennskap til Charles Dickens, og dette fikk meg til å fundere over mitt eget forhold til Dickens.

Han er en forfatter jeg ”alltid” har visst om; jeg så blant annet Oliver Twist som musikal da jeg var liten. Men det var i studietiden at jeg for alvor ble kjent med hans historier og karakterer. Ikke all undervisning var like gripende, men i ”The Literature and Culture of the Victorian Period” fulgte jeg godt med. Det var i dette faget at jeg leste noe av ham for første gang, og det var Hard Times. Jeg husker at jeg ble grepet av de svært så levende personlighetene i romanen, og at vi likte å uffe oss over fæle Mr. Bounderby.

Nattlig lesing av Bleak House

Dickens’ skapninger lever fortsatt i beste velgående den dag i dag. Blant andre BBC skal ha en god del av æren for det. Jeg må ærlig innrømme at jeg har sett flere serier av bøkene hans enn jeg faktisk har lest. Sammen med to av mine venninner har det nå blitt tradisjon å treffes 1-2 ganger i måneden for å spise god mat og se Dickens. For tiden holder vi på med Bleak House. Jeg lurer på hva mesteren selv ville ha ment om filmatiseringene av historiene hans?

For mine venninner og meg er humoren det største, fordi den opererer på et plan som man dessverre ikke ser mye av i dag. Tørr, vittig og ”to the point”. For eksempel, dersom du synes at det har tørna for kompisen din, (og gitt at du skulle si det på engelsk) så sier du i dag: ”Are you crazy, man?”, men i viktoriatiden ville man ha ordlagt seg en smule mer elegant og sagt noe sånt som ”Have you taken leave of your senses?” Det er dette språket jeg synes er så herlig; jeg får rett og slett et kick av det (skulle tro hjernecellene mine hadde fest). Dette fabelaktige språket er i høyeste grad levende i Hard Times, Martin Chuzzlewit, Little Dorrit og alle de andre godbitene fra Dickens. Videre er de fantastiske navnene på skikkelsene i bøkene er ordspill i seg selv. I Bleak House møter vi for eksempel ekteparet Dedlock som slettes ikke har noe lykkelig ekteskap (spesielt ikke hun) og alkoholikeren Mr. Krook. Favoritten så langt på dette området må være Mr. Headstone i Our Mutual Friend som svært så uheldig ender et desperat frieri på en kirkegård ved siden av en – ja, gravstøtte. Tragisk, men gud så komisk.

Mr. Headstone – briljant framført av David Morissey i BBCs 1998 produksjon av Our Mutual Friend
 

Alle historier kan tolkes, og tolkes i hjel, men jeg ønsker ikke å lage vitenskap ut av Charles Dickens forfatterskap. Jeg ønsker bare å nyte den gaven han har gitt oss.

Nora