I kveld vil jeg gjerne dele et sitat som traff meg veldig. Budskapet var så innlysende og likevel har det tatt meg mange år å innse dette:
“I am a Worthy and Deserving person
and I have a right to my life in this Universe,
I have this right to be because
I AM”
– Seth
Gode nyheter altså: Du har rett til et godt liv, rett og slett i kraft av at du ER TIL! 🙂
Sitatet fant jeg på nettstedet One World Healing, hvor jeg har funnet mye positivt stoff. Her finnes blant annet Positive Bekreftelser som man kan finne styrke i ved å si dem høyt eller inni seg.
På gufne høstkvelder som denne, når sola har lagt seg så altfor tidlig, og jeg varmer meg med en kopp te, så tenker jeg på Afrika; det store, åpne bush-landskapet hvor kroppen i morgentimene tintes av livgivende solstråler.
Deilig å varme seg på en kald høstkveld.
La meg spole litt tilbake. Jeg og min mann var så heldige at vi fikk tilbringe bryllupsreisen vår i Sør-Afrika. I sommerferien for oss, på vinteren for dem. De tre første dagene var vi på safari i utkanten av Krügerparken. Vi hadde fått beskjed om å ta med godt med varme klær. Det ville bli kaldt på morgenen og kvelden, ble vi advart. Jaja, hvor kaldt kan det bli? tenkte jeg. Det er jo Afrika! Men vi pakket nå med oss både lue, ullsokker og superundertøy.
Vi ankom campen på ettermiddagen. Oppholdet startet med 27 grader, lunsj og en kald øl. Det blir vel kjølig i kveld, da.
Naturen på din dørstokk!
Første game drive, selve safari-turen, startet senere samme ettermiddag med utdeling av varmeflasker. Ikke akkurat nødvendig for oss nordmenn, tenkte jeg. Kjøreturen startet i nydelig solskinn. Åtte turister, en ranger og en tracker i en militærgrønn jeep. Snart så vi en flokk elefanter som spiste blader av trærne. Så utrolig at disse dyrene bor på samme planet som oss! Allerede på vår første game drive fikk vi æren av å oppleve fire av ”De Fem Store” – elefant, løve, bøffel og leopard. Vi manglet kun neshorn.
Første gang jeg ser elefanter i det fri.
Vi kom veldig nær!
Jeg satt fortsatt oppå teppet jeg hadde fått utdelt. Varmeflaska virket nærmest som en spøk. Sjiraff, zebra, hyene, vortesvin (Pumba!). Flere elefanter. Fortsatt godt og varmt. En nydelig solnedgang bredte seg med den største selvfølgelighet bortover horisonten.
Vakre farger på himmelen.
Mektig.
Så gikk sola ned. Det var som å skru av en bryter. Iskaldt! På med lua, på med skjerfet, pakke meg inn i teppet. Henda på varmeflaska som nå var passelig lunken. Uten varmen fra sola viste vinden sine bitende egenskaper mens vi suste avgårde i jeepen på leting etter flere av villmarkens dyr. Fingrene som hadde knipset ivrig i vei med kameraet fant ly i vottene. Heldigvis skulle vi varme oss i campen om litt!
Gjennomkalde, men ekstatiske over alle dyrene vi hadde sett, kom vi tilbake til bambushyttene. Et stort bål var tent i ”boma’en”, samlingspunktet. Jeg kjente en enorm takknemlighet over varmen som bredte seg i kroppen min. Stjernene over oss var klare som sannheten selv. Flammene i ilden fortalte sine egne historier i takt med campens gjester, og ingen hadde behov for noe mer.
Det var en av de kveldene hvor man er uendelig takknemlig og tilfreds bare for å være til.
Ved sengetid var det nok en gang satt fram varmeflasker. Litt engstelig tok jeg én og spurte hvordan det var med varmen i vår egen lille bambushytte? ”Yes this is your heating! No heating in the room.” Dette forklarte altså saken! Hvorfor det var så viktig med varme klær. Lue, votter, tjukke sokker… vi skulle sove i en temperatur som krøp ned mot null. Ja, det var iskaldt. Mens bavianene kranglet høylytt utenfor, forsøkte jeg å få tennene til å slutte å hakke slik at jeg kunne sove. Det gikk til slutt på et vis.
Neste morgen var saken klar: Opp i jeepen, på med lua, raske til meg en varmeflaske (helst to!), pakke meg inn i teppet, på med vottene. Slipp ikke ut et eneste pust med varme!
Til tross for all innpakkingen var jeg frossen helt inn til margen. Interessen for de majestetiske dyrene hadde bleknet i forhold til dagen før. Når kommer sola opp! Det var det eneste jeg klarte å tenke på. Annethvert minutt kikket jeg på klokken på dashbordet. Brr, brr, brrr…. Verden føltes grå, livløs, forlatt.
Ingen sol – intent liv?
Og det var da det slo meg: Hvor uendelig hjelpeløse vi ville ha vært uten Sola. Vår nærmeste Stjerne som varmer og gir liv til alt som lever her på jorda. Nok en gang fyltes jeg med en følelse av takknemlighet, tilfredshet. Glede. En følelse som vokste i takt med at mitt eget vesen gradvis ble tint og varmet opp av vår fantastiske Sol:
Et øyeblikk da pusten gikk i ett med naturen, tankene gikk i ett med vinden.
Liggende på gulvet
Ser jeg at en ramme streker seg opp
Rundt det livet jeg lever
Har du beveget deg utenfor? Har du hoppet tau i voksen alder?
Så tar jeg et viskelær
Gnir det sakte mot trebordene der linjen er sterkest
Hvisker et lite hull i boksen
”Jeg vil ut en tur”
Sjelen smyger utenfor, mens bena er litt tregere
Jeg flyter til en annen mulighet
Og ser fyrverkeri et stykke der borte
Så tar jeg den tjukke, svarte, sprit-tusjen
Tegner en dør der streken var hel
Jeg kan komme og gå som jeg vil
Jeg velger
å fly
Det sies at et dikt lever sitt eget liv. Straks det forlater sin forfatters penn, og tar seg til rette på et trykket ark eller blant neonpikslene på en flimrende skjerm, tillater diktet seg å gjøre som det vil. Teksten blir noe eget og annet i symbiose med leserens oppfatning enn hva forfatteren selv har ment eller forsøkt å formidle.
I blant hender det jo også at forfatteren egentlig ikke har peilig på hva hun forsøker å formidle, ihvertfall ikke i tastingsøyeblikket. Det har skjedd meg flere ganger. Husker spesielt en gang på videregående hvor jeg brukte brorparten av en dobbel mattetime til å skrive dikt (mens læreren forsøkte å spørre meg ut om potensregning). Først på ettermiddagen gikk det opp for meg hva det var jeg hadde skrevet om.
I diktet ovenfor vet jeg hva jeg mener å uttrykke. Men enhver leser har rett til egen tolkning. Hva ser dere?
funlit 