Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.
img_9930
Bruk ditt lille lys – noen trenger det!
Nora

Aldri har vi sagt

Aldri har vi sagt til skyene
at de ikke får gråte
Aldri har vi blitt sinte på luften
for at den ikke er ild

Så hvorfor gjør vi dette
mot de andre?

Aldri har vi sagt til blomsten
at den ikke får blomstre
Aldri har vi blitt sinte på hesten
for at den ikke er ku

Så hvorfor gjør vi dette
mot hverandre?

Aldri har vi sagt til havet
at det må temme tidevannets fjære og flo
Aldri har vi blitt sinte på bølgene
for at de er i sitt rette element

Så hvorfor gjør vi dette
mot oss selv?

Aldri har vi sagt til regnbuen
at dens farger må endres
Aldri har vi blitt sinte på lyset
for at det bryter frem

Så hvorfor
slukker du da

ditt eget

lys?

 

dittegetlys
Foto: Nora Graff Kleven

 

Nora

 

 

 

Gjennom Skyene

Du kan skimte deg selv
Gjennom alle løgnene om hvem du tror du ikke er –

Et nåløye av lys
gjennom alle skylagene:
De mørke, tette regnskyene
som tordner mot ditt arme sinn,
den tynne tåkeheimen
som tetter hver tanke,
de nådeløse lynslagene
som hamrer mot ditt slitne hjerte

Du aner hvor du skal
Hvem du skal bli
Den du egentlig er

Men du vet ikke hvor lang reisen er

Alt du kan gjøre
er å puste deg igjennom;
Blåse vekk hver eneste tunge sky
Møte hvert regnfall
Utfordre tåkens mektige slør
Gjenoppstå fra hvert lynnedslag
Med en kraft du før ei hadde
En kraft som kommer inn i eksistens
langs veien

Alt du vet
er at du må gjennomføre reisen selv

For å komme i mål
Fram til Lyset

 

av Nora Graff Kleven