5 år på en magisk reise

I dag er det fem år siden jeg startet min magiske reise; fem år siden jeg satt i hypnosestolen hos May Irene Wikeby for første gang. Jeg hadde uttrykt frustrasjon til min nære venninne Lise Marie over manglende ”framgang”, selv etter flere måneder hos en psykiater på DPS (distriktspsykiatrisk senter) i 2010, og så enda flere måneder hos en privat psykolog i 2011. Det vil si, jeg følte meg ikke noe bedre om meg selv.

”Du trenger ikke en psykolog, du trenger noe… litt annet,” insisterte Lise Marie. Så anbefalte hun May. Det tok en del måneder før jeg fulgte det rådet, men så, for fem år siden, satt jeg der.

”Hvis det var én ting i hele verden jeg kunne hjelpe deg med, hva skulle det være?” spurte May.

”Jeg vil bli kvitt den stemmen inni meg som sier at jeg ikke er verdt en dritt.”

Dette var utgangspunktet for alle timene vi har tilbrakt sammen. Det lengste jeg har gått uten en time hos May, er om lag to måneder. Som regel har jeg vært hos henne ca. én gang i måneden, mens i psykoseperioden var jeg der én gang i uka over åtte uker.

Den første timen fikk jeg en forberedende hypnose. Jeg husker at May leste opp at jeg var et barn av stjernene, og at jeg tenkte: Dette kan jeg like! Jeg følte meg så avslappet, så trygg. Det var så deilig å slippe å tenke på hva som var ”feil” med meg! Den timen var første gangen Enhjørningen kom til meg. Min trofaste hjelper og symbolet på det beste i meg selv. Jeg så for meg Universet og stjernene og plutselig var Enhjørningen der, som den største selvfølge. Og jeg vet akkurat hvor den kom fra i den fysiske verden: På den tiden spilte jeg og Anders (nå mannen min, da kjæreste) et mobilspill som heter Robot Unicorn Attack, og dette magiske vesenet tok jeg altså med meg inn i hypnosens og fantasiens og healingens verden.

Robot Unicorn Attack har også en helt fantastisk sang:

«Always» av Erasure

Etter denne første timen gikk jeg nesten litt døsig rundt på Byporten og tenkte: Jeg føler meg så normal, og det er jo ikke normalt for meg! (Nå har for øvrig mitt ønske om å bli «normal» bare svunnet hen med årene, men poenget er at jeg allerede da merket en tydelig forskjell!).

I alle år etter dette har Enhjørningen vært min faste følgesvenn og hovedhjelper, men den seneste tiden har jeg lagt merke til at den dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Og grunnen til dette er bare helt super: Jeg har internalisert mange av de egenskapene jeg symboliserte med Enhjørningen – jeg opplever at jeg faktisk ER mange av disse kvalitetene jeg tidligere bare drømte om å kunne leve opp til: styrke, tilgivelse, kreativitet, kjærlighet, visdom, medfølelse, vilje, glede og flere til.

Foto: Nora Graff Kleven

Alle har vi fantastiske kvaliteter og egenskaper i oss. Men vi må tillate oss å se dem, uansett hvilken form de dukker opp i, uansett om det er en fantasi-Enhjørning som svever rundt i et imaginært Univers fullt av stjerner!

Jeg vil at du skal tenkte på dette i dag:

Hva er det beste i deg?

 

 

Nora

 

 

Å komme seg tilbake på land

Dette er en metafor som lenge har dukket opp i tankene mine. Den er et bilde på hvordan det var å gå hos vanlig psykolog i forhold til hvordan det er å gå hos min hypnoseterapeut:

Jeg ligger og kaver ute i vannet. Jeg kan ikke svømme. Jeg holder på å drukne. Jeg svelger vann. Psykologen er på land på en liten øy i nærheten av meg. Hun kaster en livbøye til meg. Hver uke, for hver time jeg er hos henne, kaster hun en livbøye til meg. Og den holder meg flytende. Jeg drukner ikke, men jeg kommer meg heller ikke nærmere land. Jeg ligger og kaver.

Så ser jeg for meg at det er min hypnoseterapeut May som står på øya. Hun også kaster en livbøye til meg. Men livbøyen jeg får fra May kommer med et tau. Hun holder i enden av tauet. Jeg kan dra meg selv opp på land med tauet, og når strømmen er for stri, så kan May hjelpe til og dra litt for meg. Sakte men sikkert kommer jeg meg opp på land.

 

 

Nora

 

 

Pasient vs. Klient

Det er makt i ord. Det er til og med trolldom i ord; vi blir bundet av dem, vi blir formet av dem. De eier oss med mindre vi går inn for å eie dem – spesielt ord som skaper en selvoppfyllende profeti. 

”Et selvoppfyllende profeti er en spådom eller en profeti som går i oppfyllelse bare fordi den blir ytret. Profetien trenger ikke ha noen rot i virkeligheten, men med en gang den blir tatt opp jevnt og trutt, ender det opp som profetien spår.”

(Wikipedia).

Hvordan blir vi påvirket av å bli sett på som en pasient i forhold til en klient? Hvordan tenker vi på oss selv når vi bærer disse to ulike titlene? Når får du sitte i førersetet?

Hvis vi tar en kikk på Store Norske Leksikon sine nettsider, finner vi beskrivelser av hvert av disse ordene som avslører mye om de underliggende holdningene knyttet til ”pasient” og ”klient.”

”Pasient, person som er syk, og som er under behandling i helsevesenet. Enhver som er syk, er ikke automatisk også en pasient. En pasient er en syk person som går inn i en sykerolle og godtar de regler og normer som gjelder for en syk person. En pasient har både rettigheter og plikter. “

“I praksis vil det si at pasienten må gjennomgå de undersøkelsene som behandleren finner nødvendig, akseptere de behandlingene som ordineres, og prøve å endre livsstilen sin i den grad det fordres for å bli frisk.”  (https://sml.snl.no/pasient)

“Klient, person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.“ (https://snl.no/klient)

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har en følelse av at flere vil kjenne seg igjen her. Som pasient var min opplevelse at målet med behandlingen var å få meg raskest mulig tilbake i jobb, at jeg skulle fungere på den måten som var forventet av samfunnet. Jeg har ikke opplevd at jeg ble sett på som en klient i helsevesenet. Jeg følte ikke at hovedmålet var at jeg skulle få det bedre. Som jeg skrev i innlegget ”Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?”, var opplevelsen en ganske annen jeg begynte hos min alternative terapeut, May Irene Wikeby. ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?” var starten på behandlingen jeg har fått hos henne. I helsevesenet er jeg altså en syk pasient som må innrette seg, mens i privat terapi er jeg en klient som skal få hjelp til å ha det bedre.

 

Pasient må pent nøye seg med å sitte på i passasjersetet.

Klient får sitte i førersetet og ta styringen selv.

 

Hvilket sete vil du sitte i?

 

 

Nora

 

Behandling gjennom fordømmelse eller aksept?

På mine turer gjennom det offentlige hjelpeapparatet har jeg opplevd å bli møtt med holdningen: ”La oss finne ut hva som er galt med deg”. Det er prøver, det er undersøkelser, det er skjemaer som skal fylles ut – alt for å kartlegge hvilken feil man kan rette opp i personen som lider. Jeg har følt meg fordømt, som om jeg venter på en dom.

Legevitenskapen opererer etter et grunnsyn om at noe er galt med pasienten, og at den syke delen må elimineres. Men hva hvis ingenting faktisk er galt med kroppens reaksjonsmønster? Hva når symptomene du plages med egentlig er et sunt uttrykk for usunne belastninger som din kropp og sjel har måttet bære? Da kommer ofte legevitenskapen til kort. For det nytter ikke å reparere et menneske i smerte ved å prøve å fjerne noe som i realiteten kun trenger aksept. Dette har jeg lært i løpet av mine snart fire år på den alternative veien.

 

Hvordan vil du bli møtt? (Definisjoner fra no.thefreedictionary.com).

 

Min alternative reise startet i 2013 da jeg hadde min første hypnosetime hos May Irene Wikeby, som er hypnose- og regresjonsterapeut. Hun driver Innsikten.no. Hos May opplevde jeg å bli mottatt på en helt annet måte: ”Hvordan kan vi gjøre ting bedre for deg?”

Aksept er et grunnelement som står helt sentralt i terapien May tilbyr. Jeg har lært meg å si: ”Selv om jeg har opplevd alt dette vonde, likevel så aksepterer jeg meg selv!” Gradvis begynte jeg å tro at det var sant: At jeg er bra nok, uansett hvordan forholdene i livet mitt er. Uansett hva jeg har opplevd, eller hvem jeg har kranglet med, eller om jeg har gjort en dum feil. Jeg begynte så smått å tro at jeg, i meg selv, er verdifull. Bare fordi jeg er til.

Prøv det du også! Vis aksept for deg selv neste gang du står oppe i en vanskelig situasjon eller har gjort noe dumt. Du er bra nok, du er verdifull. Fordi du er menneske, fordi du er liv, fordi du bærer Universets lys inni deg. Det gjør vi alle, uansett om vi er klar over det eller ikke.

 

Du er verdifull, kun fordi du er til.

Du er bra nok, akkurat sånn som du er.

Akkurat nå.

 

Husk på det i førjulstiden 🙂

 

Nora