Som et engasjert medlem i Hvite Ørn har jeg i år fått muligheten til å sitte i komitéen for Amaliedagene – Norges eneste psykisk helse-festival som er 100% arrangert av tidligere og nåværende psykiatri-brukere. Siden januar har jeg vært med på møter hvor vi finner foredragsholdere, og planlegger tid, sted, mat og underholdning for festivalen.
Jeg bestemte meg tidlig for å gi av meg selv, være meg selv og dele åpent av mine erfaringer og mitt syn på den reisen jeg har vært på de siste årene fra dyp depresjon til å bli glad i meg selv. Min gjentatte opplevelse er: det lønner seg å være åpen. For allerede på det første møtet ble jeg spurt om å holde foredrag selv! YES! tenkte jeg da. Det vil jeg så absolutt.
Jeg skal holde foredrag på Amaliedagenes temadag, tirsdag 21. august 2018. Den skal handle om traumehjelp, og det passer midt i blinken for meg. Jeg skal fortelle om min vei gjennom og ut av psykose – eller ”Min magiske helbredelsesreise”, som jeg heller kaller det. Kanskje jeg leser opp et dikt eller to. Jeg kommer til å ha fokus på de mest essensielle elementene som gjorde at det gikk så bra med meg.
Det er utrolig givende for meg å få muligheter som nettopp Amaliedagene hvor jeg kan snu mine tøffe opplevelser til positive erfaringer. Jeg håper disse erfaringene vil bli til hjelp for andre. Sakte, men sikkert, så bygger jeg opp en plattform hvor jeg omdanner smerte til ressurs.
Her kan du lese litt mer om hva Amaliedagene er (informasjon fra Amaliedagenes nettside):
”Amaliedagene ble første gang arrangert i 1999 og har gradvis vokst seg større. Amaliedagene fletter sammen sosiale, kulturelle, faglige og politiske aspekter for å framskynde en bedre forståelse av psykisk helse enn vi har i dag. Dette årlige arrangementet er en møteplass der fagfolk og brukere møtes som mennesker, noe som gir grobunn for et inspirerende og nytenkende miljø.
Amaliedagene har utviklet seg fra brukerfestival til en brukerstyrt konferanse. Amaliedagene baseres på frivillig arbeid og strekker seg over 4 dager. Alle arrangementer er åpne og gratis for alle.
I tillegg til å sette et kritisk søkelys på dagens praksis av psykisk helsearbeid forsøker Amaliedags-komiteen å gi håp ved å løfte frem alternative veier til bedre psykisk helse som respekterer brukeres / overlevevendes premisser.
Programmet beveger seg i forhold til aktuelle tema og problemstillinger i samfunnet. Innholdet er basert på et nedenfra og opp perspektiv hvor komiteen alltid har lagt ekstra vekt på erfaringsperspektivet gjennom sterke brukerhistorier. Amaliedagene har i alle år forsøkt å være en arena som synliggjør en ofte taus og tilsidesatt gruppe i samfunnet.”
Følg med her på bloggen min og Amaliedagene.no for mer informasjon.
Onsdag 31. januar 2018 deltok jeg på lanseringen av Hvite Ørns nye informasjonshefte, «Psykose fra erfarers ståsted». Jeg bidro med å fortelle jeg litt om meg selv og min erfaring med fødselspsykose, samt å lese opp mitt eget dikt, «Jeg trengte aldri en pille«. Det var utrolig stas at dette skjedde nettopp på Litteraturhuset! Video av innslaget mitt finner du lenger ned i dette blogginnlegget.
Nora Graff Kleven på Litteraturhuset. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.Foto: Anders Graff Kleven
Lanseringen startet med at leder for Hvite Ørn, Jan-Magne Sørensen, fortalte en del om egne erfaringer og om innholdet i heftet. Vi var gjennom temaer som:
Hvordan oppleves psykose?
Hva er egentlig psykose?
Hvordan skal vi bli møtt?
Beslutningskompetanse / tilregnelighet
Behandling / psykosehåndtering
Frihet til forvandling
Kvelden ble avsluttet med en panelsamtale mellom Jan-Magne Sørensen og leder i Norsk Psykiatrisk forening, Ulrik Malt. Jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å lede denne samtalen, og er da nok en erfaring rikere. Til slutt fikk publikum sjansen til å stille spørsmål. De mange sterke og fortvilende historiene som kom frem – hvorav flere handlet om å oppleve mishandling eller ikke bli hørt i møte med norsk helsevesen – gjorde stort inntrykk. Dette viser at psykose er et viktig felt innen psykisk helse som vil trenge mye oppmerksomhet og arbeid i de kommende årene for å skape forståelse og bedre behandling for de som opplever psykose.
Jeg føler meg rett og slett griseheldig som har fått muligheten til å gå den veien jeg har gått, og jeg vil gjøre mitt for at flere kan få den muligheten. Her kommer video av mitt innslag og bilder fra lanseringen.
Video: Anders Graff Kleven.
Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.Panelsamtale mellom Ulrik Malt, leder i Norsk Psykiatrisk forening, og Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn, ledet av Nora Graff Kleven. Foto: Ekaterina Saratovskaya. Hvite Ørn har rettighetene til bildet.
For ett år siden skrev jeg denne statusen på Facebook:
Kjære venner, jeg savner dere!
Dere er mange som betyr mye for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke makter å opprettholde den kontakten jeg ønsker med hver enkelt av dere. Det er så mye jeg ønsker å dele med dere. Derfor kjente jeg i kveld et behov for å dele noen tanker i en post til dere alle her på face.
Å bli Mamma endret både meg og mitt liv totalt. Jeg hadde en svært tøff start på mammatilværelsen, men er bedre på grunn av det jeg har vært igjennom. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om i tiden framover. Mange trådte til da jeg og min lille familie trengte det som mest, og jeg gleder meg til jeg en dag i framtiden har mulighet og kapasitet til å gjengjelde deres godhet og hjelp ❤️
I sommer ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte, noe som gjør at jeg har lite energi. Jeg vil så mye mer enn kroppen orker. Og dere som er foreldre selv, vet at søvn og hvile ofte kun er en fjern drøm når man har en ettåring. Jeg tenker så mye på dere, kjære venner, men nå om dagen strekker ikke kreftene til slik at jeg kan følge opp mine dyrebare vennskap.
Som mange av dere også vet, så er jeg temmelig introvert av meg – jeg har et stort behov for alenetid for å ”lade” meg opp. Denne ladetiden strever jeg også med å finne, og resultatet er at jeg er mentalt utslitt og overveldet mesteparten av tiden. Da kan selv det å skulle svare på en tekstmelding bli for mye. Setningene vil ikke forme seg, selv for meg som er så glad i å skrive. Derfor blir også få sosiale begivenheter prioritert. Dette betyr ikke at jeg ikke vil! Det betyr at jeg ikke kan. Har du mulighet til å treffes på dagtid: Ta gjerne kontakt 😀 Om kvelden er jeg som regel helt ferdig.
Kjære venner, glem meg ikke selv om jeg er fraværende i en periode. Dere er alle i mitt hjerte ❤️
Det har vært nok et år med lite energi for meg. Jeg tenker ofte på dere og er fortsatt lei meg for at jeg ikke har klart å følge opp vennskapene slik jeg ønsker. Jeg er lei for at jeg ofte svarer nei til invitasjoner, at jeg glemmer å svare og ellers er fraværende i lange perioder. Men jeg merker en endring! Jeg håper og tror at jeg vil ha styrke til å pleie vennskap i tiden framover. Dere er så viktige for meg! ❤️
Som jeg har skrevet om tidligere så har jeg fått lavt stoffskifte. Dette stjeler energien. Hjelpen hos fastlegen er ikke nok. Derfor var jeg på Balderklinikken forrige uke, hvor jeg tok mange prøver. I påvente av prøveresultatene skal jeg ta en del kosttilskudd, deriblant flytende jern. Og jeg føler meg bedre! Allerede den første dagen med flytende jern føltes det som om jeg fikk noe solid i kroppen. Lenge har det vært slik at selv om jeg har sovet, selv om jeg har spist, så ligger styrken bare ytterst; som et tynt lag oppå alt det utslitte. Innerst i margen har jeg vært utmattet likevel. Nå kjenner jeg at den fysiske styrken bygger seg opp – også innerst! 😀 Hurra for det.
I går deltok jeg på et arrangement som heter Vær en Psykt God Venn! Det fikk meg igjen til å reflektere over rollen dere venner spilte da jeg hadde det som tøffest.
Som jeg skrev i blogginnlegget «To skritt fram og ett tilbake» for noen uker siden, så var det en fødselspsykose jeg gikk gjennom etter at Julian ble født. Dere som var der for meg i den perioden, reddet meg og min familie fra en grusom skjebne. Jeg har både møtt kvinner personlig og lest historier om mødre som har opplevd den forferdeligste behandling i psykiatrien fordi de hadde fødselspsykose. Det er snakk om mødre som har blitt tvangsmedisinert, bundet fast, skilt fra barnet sitt i uker og måneder, og lagt på hvitmalte rom med knapt en ting å feste blikket på. Jeg har lest om forhold som har gått i knas og årelangt arbeid for å bygge opp forholdet til eget barn.
Dette er grusomt å høre om når jeg vet av erfaring at hvordan du blir møtt er alfa og omega i en slik tilstand. Jeg blir faktisk rasende når jeg hører om behandlingen mange mottar i norsk psykiatri. Da jeg gikk gjennom psykosen så var kroppen min full av frykt. Jeg var livredd og ble trigget av den minste ting. Til tider var kroppen så anspent at jeg ikke engang klarte å slappe av nok til å tisse. Jeg VET at jeg ikke hadde blitt bedre av å bli kneblet på en institusjon! Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig på så mange måter. Med hjelp og støtte er det mulig å være tilstede for barnet sitt selv om man går igjennom en ekstrem periode på det psykiske planet.
I en ekstremt sårbar situasjon er venner det beste man kan ha!Den første trilleturen klarte jeg 3 uker og 1 dag etter fødselen.
Takket være vennene mine (i tillegg til min mann, familie og terapeut), fikk jeg muligheten til å bruke mine indre ressurser for å komme meg gjennom denne meget spesielle tilstanden. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggelse. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medisiner.
Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, venner som hadde nattevåke med babyen, som kjøpte inn akkurat den filmen jeg hadde behov for å se akkurat den kvelden, som kjørte meg til terapitime, som overnattet så jeg skulle finne tryggheten til å klare å sove, som tålte at jeg var Frodo på oppdrag og alle de andre historiene jeg levde meg inn i, som tålte mine tårer, alle mine dype frykter og underlige resonnementer, og respekterte at disse hadde mening for meg, som delte min begeistring da jeg var så høy at jeg følte ALT var mulig, som ikke synes det var rart at barnet mitt var Superbaby, som sendte meg meldinger og tok i mot alt jeg hadde på hjertet, alt jeg hadde å dele. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle dere kunne ha gitt meg.
TAKK.
Med venners hjelp kom jeg meg trygt gjennom en beinhard periode i livet.Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være Mamma selv om jeg hadde en alvorlig psykisk knekk etter fødselen.
Nå om dagen får jeg ofte spørsmål om hva jeg driver med, og selv om jeg faktisk har en del på gang, så svarer jeg stotrete. Nok en gang har jeg lurt på om det jeg har å si, er ”greit” å si. Som alltid, så finner jeg det også denne gangen lettere å sette ord på tankene mine skriftlig.
Det er snart to år siden jeg ble mamma. Mange vet at jeg hadde en tøff start på mammarollen. En del vet at jeg var innlagt på akutt psykiatrisk i to dager, og at jeg i de påfølgende månedene gikk gjennom en rimelig heftig emosjonell prosess. Det ikke så mange vet, er at denne prosessen på fagspråket kalles fødselspsykose.
Psykosen er både det grusomste og mest fantastiske jeg har opplevd. Å være psykotisk kan karakteriseres som et brudd med virkeligheten. For meg ble denne perioden et intenst psykologisk og emosjonelt gjensyn med et gammelt traume. Kroppen var utmattet og hjernen gikk på høygir. Søvnløshet og frykt gikk hånd i hånd. Følelsene var sterkere og klarere enn noen gang. Jeg reiste til de aller mørkeste stedene i meg selv. Jeg er vanvittig stolt av hvordan jeg, med støtte og veiledning fra mine mange hjelpere, klarte å komme ut på den andre siden som en bedre versjon av meg selv. Gjennom psykosen ble jeg frisk fra depresjon og angst, som jeg har hatt i varierende grad i mange år.
Jeg har vært forsiktig med å bruke ordet ”psykose” – det er et ord som er fullt av stigma. Mange har uriktige idéer om hva det innebærer å oppleve psykose. Jeg har vært redd for reaksjoner. Men sannheten er at jeg ikke klarer å skrive fra hjertet når jeg holder tilbake det viktigste. Jeg må være åpen og ærlig; det er det som er drivstoffet i livet mitt.
En annen grunn til at jeg må ”ut av skapet” som psykoseerfarer, er fordi dette er et tema jeg brenner for og ønsker å jobbe med. Jeg håper med tiden at mine erfaringer kan hjelpe andre, og da spesielt nybakte mødre, som går igjennom en slik prosess. Jeg har allerede begynt i det små ved å ta over ansvaret for organisasjonen Hvite Ørns dialoggruppe for psykoseerfarere i Oslo. To ganger i måneden møtes vi for å dele våre unike opplevelser.
Men så var det dette med to skritt fram og ett tilbake. I kjølvannet av fødselspsykosen fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte, som meget kort fortalt betyr at kroppen går på sparebluss. (Listen over mulige symptomer er laaaaaaang). Jeg anser dette som en konsekvens av de store påkjenningene kroppen min var igjennom. Jeg har det stort sett bra med meg selv, siden depresjonen har sagt takk for seg, men jeg opplever at kroppen ikke alltid henger med. Energinivået er ofte lavt og konsentrasjonsevnen kommer og går. En del av min tid går derfor med til oppfølging for lavt stoffskifte, både med lege og den biten jeg kan gjøre selv i forhold til kosthold og mosjon.
Likevel gir jeg meg ikke, for ilden i meg er tent!
Jeg vil bidra.
Derfor har jeg nylig opprettet enkeltpersonforetaket Nora Graff Kleven Tekst og mening. Jeg holder på å utarbeide hvilke tjenester jeg skal tilby, samt å sette meg inn i skatteregler, regnskap og annet snacks. I tillegg er jeg i kontakt med et par ulike magasiner innen psykisk helse, som jeg skal skrive for.
Det var det jeg hadde på hjertet i dag – kan like så godt si det som det er!
Jeg brenner for skriving og psykisk helse, og ser nå etter en deltidsstilling hvor jeg kan få lov til å bidra innen ett eller begge av disse feltene. Jeg er 34 år og bor i Oslo.
Jeg kan tilby:
Et øye for god tekstutforming
Gode kunnskaper i norsk og engelsk
Høy EQ (Emotional Intelligence)
Forståelse for mellommenneskelige relasjoner
Erfaringskompetanse innen psykiske helseproblemer
Høy motivasjon for å bidra og å lære
En velutviklet forestillingsevne
God og dårlig språkhumor
For å trives på jobb vil jeg trenge:
Klare retningslinjer
Meningsfylt arbeid
Mulighet til å jobbe en del alene
Et støttende og inkluderende miljø
Av høyere utdanning har jeg fullført:
Bachelor i Språk og Kultur (engelsk fordypning)
Master of Arts: Creative Writing
Årskurs i Medier og Kommunikasjon
Min arbeidserfaring inkluderer:
Kronikkforfatter
Blogger
Tekstforfatter
Frilansjournalist
Barne- og ungdomsarbeider/ assistent i barnehage
Kundekonsulent
Butikkmedarbeider
Jeg har rikelig med hull i CV’n, og disse har blitt godt brukt til å bli frisk fra langvarig depresjon, angst og et negativt selvbilde. Mine mange kortvarige arbeidsforhold viser at jeg ikke ga opp, men fortsatte å prøve, selv om jeg hadde det svært tungt. Reisen jeg har vært på de siste årene gjør at jeg nå sitter med mye verdifull innsikt og livserfaring. Denne innsikten vil jeg gjerne bruke for å hjelpe andre mennesker som har det vanskelig. Høyt på ønskelista henger det å få jobbe med holdningsendrende informasjonsarbeid innen psykisk helse, men jeg er åpen for alle muligheter der mine egenskaper kan komme til nytte.
Siden oktober 2015 har jeg hatt en 200% stilling som omsorgsyter, nesesnyter, gulpeassistent, melkeprodusent, lekekonsulent, underholdningsarrangør, vogntransportør, sykesøster, sjefstrøster og meget mer. Altså mamma. Min nåværende kunde begynner i barnehage i august, og jeg er derfor ledig for nye oppdrag fra høsten av.
Vennligst ta kontakt pr. e-post, via Facebook eller her på bloggen dersom du vet om en jobb som kunne passe!
Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.
Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.
Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en klem
Jeg trengte å snakke om den som var slem
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et fang
To lyttende ører til min sorgfulle sang
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte din hånd;
en gave som muntert kunne løftet min ånd
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte et rom
Til å være meg selv, selv med minner som kom
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte ny kraft
Til å si alle ord som ble sittende fast
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte en prat
Jeg trengte å høre: "Det blir bedre snart"
Jeg trengte aldri en pille
Jeg trengte øyne som så
- som evnet å se at jeg hadde langt å gå
Jeg trengte aldri en pille
- om det ble aldri så ille! -
Jeg trengte et vitne
som bar sannheten fram.
Nora
Jeg ser at flere som har kommentert min kronikk, Det handler om egenverd, stiller seg kritiske til at dårlig styring av personlig økonomi skal kunne klassifiseres som en psykisk lidelse. Jeg vil poengtere at pengeproblemer kun er ett av mange mulige symptomer; det er manglende opplevelse av egenverd hos den enkelte som er et psykisk anliggende og må behandles.
Lav selvfølelse, selvforakt og selvskading er normale reaksjoner hos mennesker som har opplevd eller lever i unormale og uverdige forhold. Hvordan en person anser seg selv og forholder seg til egen person er helt elementært og avgjørende for hvordan vedkommende vil oppføre seg i alle sammenhenger, ikke bare når det gjelder økonomi. Selvfølelsen er hele grunnmuren i avgjørelsen om å ivareta eller ikke å ivareta seg selv, sine ressurser og muligheter.
Lever du med et grunnsyn hvor du ikke har noen egen verdi, vil du heller ikke finne deg selv verdt å ta vare på eller beskytte. Opplevelsen av skyld over egen eksistens kan faktisk bli så sterk og altoverskyggende at det føles som om man gjør noe forferdelig galt ved å handle til det beste for seg selv. Har du derimot en god selvfølelse og positive tanker om deg selv, vil også sunne og fornuftige valg komme som en selvfølge. Mitt inntrykk er at mennesker som alltid har hatt en grunnleggende respekt for seg selv har vanskelig for å forstå alvoret og omfanget av å leve med selvforakt. Hater du deg selv, så gjennomsyrer det hele livet ditt.
Krenkelser av ulik art og grovhet samt en lav respekt for liv generelt er det vi som samfunn må ta tak i. Spark ikke de som ligger nede. Vis mer omsorg for liv – både mennesker og dyr – enn for materielle goder. Sett pris på et menneske, og det mennesket vil sette mer pris på seg selv. Dersom vi klarer å fokusere på styrkene hos den enkelte, vil vi alle sammen bli sterkere. I et samfunn hvor enkeltmennesket devalueres er vi alle tapere.
– Spesielt nytting hvis du sliter med en følelse av uverdighet
1. Bli kjent med dine egne tanker, holdninger og følelser om penger.
Skriv et brev til deg selv eller til en venn hvor du reflekterer rundt minner du har som involverer penger. Eventuelt kan du gjøre et opptak hvor du prater om det dersom du ikke liker å skrive. Det viktigste er å åpne for bevisstgjøring.
Hva er de sterkeste opplevelsene du husker når det gjelder kontanter, gaver, lønn eller lån?
Da du var yngre – dersom du fikk penger i bursdagsgave, hva følte du? Glede, lettelse, skyld?
Hva følte du da du fikk din første lønning? Stolthet? Tenkte du at du hadde jobbet hardt og fortjente lønnen? At det var for mye eller for lite? Eller at du ikke var verdig pengene?
Hvordan var foreldrene dine sin økonomiske situasjon da du var barn, tenåring? Hva var deres meninger om pengebruk eller sparing? Hvordan har det påvirket dine egne tanker om penger?
Er penger noe du alltid har hatt eller har du kjempet hardt for dem?
Føler du at ditt arbeid og talenter er verdt noe?
Føler du at du har lov til å kreve dine rettigheter?
Eller føler du rett og slett at du ikke er verdig et godt liv? Blir du kvalm av skyldfølelse dersom ting går din vei? Føler du at du ikke er verdig noen goder? Og i hvert fall ikke penger!
For penger er jo så målbart. Så katastrofalt målbart.
Da er det på tide å jobbe med deg selv. Etter hvert som din selvfølelse og opplevelse av verdighet blir sterkere, vil du mest sannsynlig bli i stand til å handle deretter. Altså, ta gode valg. Det er ikke nødvendigvis regnestykkene og budsjettene som er så vanskelige i seg selv, men det å føle seg verdig til å få et bedre liv! Gå noen runder med deg selv og bli kjent med hvor disse skadelige overbevisningene kommer fra. Les brevet ditt eller hør på opptaket ditt. Står du fortsatt fast?
Da kan det være på tide å søke hjelp.
2. Søk hjelp.
Det er ingen skam å søke hjelp!
Vi kan ikke alt alle mann. Heldigvis finnes det venner eller eksperter til det meste man ikke kan selv. Mitt andre råd er derfor å søke hjelp med de viktige tingene i livet du ikke får til. Invester i profesjonell hjelp om du har mulighet.
Det kan være tjenester fra en terapeut, karriereveileder, coach eller konkret økonomirådgivning du trenger. Jeg vet at slike tjenester kan se veldig dyre ut, men man får så mye igjen! Hvis budsjettet er trangt, prøv så godt du kan å spare inn på unødvendigheter som brus, ferdigmat, godteri, diverse abonnementer etc., og fokuser midlene dine på roten av problemet. Dersom midler til profesjonell hjelp ikke eksisterer, så spør noen i familien eller en venn om hjelp til å finne ut av problemene dine.
3. Vær åpen om dine problemer.
Om du klarer å åpne deg opp for bare én person, så er du på vei. Da har du sprukket boblen. Snakk om det som er vanskelig. Glatt ikke over ting, men vis hvordan din virkelighet er. Hvem du er. Og vit at du fortsatt er verdt å ta vare på!
I dag har jeg hatt et nytt innlegg på trykk i Dagbladet. Denne gangen skrev jeg om sammenhengen mellom en skrantende privatøkonomi og dårlig selvfølelse. Nok en gang tenker jeg at det er essensielt å kikke litt under det man ser på overflaten.
funlit 