5 år på en magisk reise

I dag er det fem år siden jeg startet min magiske reise; fem år siden jeg satt i hypnosestolen hos May Irene Wikeby for første gang. Jeg hadde uttrykt frustrasjon til min nære venninne Lise Marie over manglende ”framgang”, selv etter flere måneder hos en psykiater på DPS (distriktspsykiatrisk senter) i 2010, og så enda flere måneder hos en privat psykolog i 2011. Det vil si, jeg følte meg ikke noe bedre om meg selv.

”Du trenger ikke en psykolog, du trenger noe… litt annet,” insisterte Lise Marie. Så anbefalte hun May. Det tok en del måneder før jeg fulgte det rådet, men så, for fem år siden, satt jeg der.

”Hvis det var én ting i hele verden jeg kunne hjelpe deg med, hva skulle det være?” spurte May.

”Jeg vil bli kvitt den stemmen inni meg som sier at jeg ikke er verdt en dritt.”

Dette var utgangspunktet for alle timene vi har tilbrakt sammen. Det lengste jeg har gått uten en time hos May, er om lag to måneder. Som regel har jeg vært hos henne ca. én gang i måneden, mens i psykoseperioden var jeg der én gang i uka over åtte uker.

Den første timen fikk jeg en forberedende hypnose. Jeg husker at May leste opp at jeg var et barn av stjernene, og at jeg tenkte: Dette kan jeg like! Jeg følte meg så avslappet, så trygg. Det var så deilig å slippe å tenke på hva som var ”feil” med meg! Den timen var første gangen Enhjørningen kom til meg. Min trofaste hjelper og symbolet på det beste i meg selv. Jeg så for meg Universet og stjernene og plutselig var Enhjørningen der, som den største selvfølge. Og jeg vet akkurat hvor den kom fra i den fysiske verden: På den tiden spilte jeg og Anders (nå mannen min, da kjæreste) et mobilspill som heter Robot Unicorn Attack, og dette magiske vesenet tok jeg altså med meg inn i hypnosens og fantasiens og healingens verden.

Robot Unicorn Attack har også en helt fantastisk sang:

«Always» av Erasure

Etter denne første timen gikk jeg nesten litt døsig rundt på Byporten og tenkte: Jeg føler meg så normal, og det er jo ikke normalt for meg! (Nå har for øvrig mitt ønske om å bli «normal» bare svunnet hen med årene, men poenget er at jeg allerede da merket en tydelig forskjell!).

I alle år etter dette har Enhjørningen vært min faste følgesvenn og hovedhjelper, men den seneste tiden har jeg lagt merke til at den dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Og grunnen til dette er bare helt super: Jeg har internalisert mange av de egenskapene jeg symboliserte med Enhjørningen – jeg opplever at jeg faktisk ER mange av disse kvalitetene jeg tidligere bare drømte om å kunne leve opp til: styrke, tilgivelse, kreativitet, kjærlighet, visdom, medfølelse, vilje, glede og flere til.

DSC_0662_Unicorn purple
Foto: Nora Graff Kleven

Alle har vi fantastiske kvaliteter og egenskaper i oss. Men vi må tillate oss å se dem, uansett hvilken form de dukker opp i, uansett om det er en fantasi-Enhjørning som svever rundt i et imaginært Univers fullt av stjerner!

Jeg vil at du skal tenkte på dette i dag:

Hva er det beste i deg?

 

 

Nora

 

 

Hvilken historie vokser barnet ditt opp med?

Hva lærer den lille om seg selv?

Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.

I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!

Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!

Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”

Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.

Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.

(Fortsettelse under bildet). 

dsc_0248
Hvilken side av livet viser du barnet ditt? (Foto: Anders Graff Kleven).

Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.

Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»

Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.

Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.

Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:

 

”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.

Du kan være så stolt av deg selv.

Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.

Mamma og Pappa elsker deg.

Alle stjernene passer på deg.

Hele Universet heier på deg.”

 

Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤

 

 

Nora