I vår verden er det slik at alle må tjene til livets opphold. Du får selve livet i gave, men alt som kommer ekstra må du betale for selv. I hvert fall etter at du har forlatt redet. Dersom du ikke har nok penger eller andre midler til å skaffe deg det mest essensielle du trenger for å overleve – vann, mat, husly og trygghet – så vil du i ytterste konsekvens dø. Det er litt som en Ryanair-billett; selve flyturen er inkludert i prisen som oppgis og man vet aldri når man krasjer, akkurat som man aldri vet når man skal dø. Vil du derimot ha mat på turen, valgfritt sete, forrang i køen og bagasje med om bord, kommer det i tillegg. Fair enough. Extras are extra. Money is money. And we all love money.
Men hva hvis du måtte betale for livets opphold med noe som befant seg et uhyggelig hakk nærmere livets nerve? Hva om du bokstavelig talt måtte jobbe inn minuttene du skulle leve? I filmen In Time er det nettopp slik – at tid er den gangbare mynt.
Alle vet vi at vi skal dø, for det er ingen som har overlevd livet. Det de færreste vet er når, og det hjelper oss i den forstand at vi kan skyve dødsangsten unna. In Time får meg til å tenke over hva jeg ville gjort med tiden jeg hadde, hvordan jeg ville ha levd, hva jeg ville ha gjort for å overleve og hvordan samfunnet hadde vært, hvis verden virkelig var slik som i filmen.
Hvordan ville du ha levd dersom du visste akkurat hvilket sekund som var ditt siste, og presis hva som skulle til for at du fikk litt mer tid?
Som Gandalf sier, ”All we have to do, is to decide what to do with the time that is given to us.”
Nora
funlit 