Her her funlits første fotoestetiske innslag – et skikkelig flott stemningsbilde; en aldri så liten hyllest til høsten! (Må passe på å få med dette før snøen begynner å lave ned). Jeg tok bildet på vei til å besøke en god venninne, og ble veldig fornøyd med det.
God søndag!
Nora
Jeg gikk meg en liten tur ned til Aker Brygge i dag. Det er artig å følge med på utbyggingen av Tjuvholmen og andre steder, og se hvordan byen vår konstant endres. Jeg har blant annet en ”ting” for den store hvite broa som går fra Grønland / Sentrum over mot Middelalderparken. Jeg synes rett og slett den er fin!
I dag kom jeg over noe litt rart som jeg ikke har lagt merke til før. Mens jeg går på Aker Brygge og videre mot Tjuvholmen, får jeg øye på et gigantisk bilde av Michael Jackson og apen Bubbles! Det tok meg et par øyeblikk å kjenne dem igjen, rett og slett fordi Michael hadde så vakkert, finkjemmet og krøllete hår at han så ut som en husmor fra 50-tallet. Litt vel femi i akkurat dette bildet (unnskyld alle Michael-fans), men med apen og gulldressen forsto jeg at det måtte være et portrett av The King of Pop himself med sin kjæledegge. Og koselig er jo det. Men hva gjør de ute på Tjuvholmen?
Jeg har laget noen egne teorier på hvorfor det henger et enormt portrett (på en svær seilduk-lignende sak) av Michael og Bubbles på Tjuvholmen.
Ett av svarene må da være rett!!
Jeg vet at jeg ikke trenger å spørre og grave ut av dette, men jeg spør for moro skyld. Vet godt at jeg ikke trenger å gå noe som helst sted for å finne svar; I’ve got Google Magic, my friends.
Etter litt googling og en krangel med et par uvillige nettsider, finner jeg ut at sannheten er nærmest svar nummer 2! Aftenposten har en artikkel som kan fortelle at i september neste år ”åpner det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen, med Jeff Koons statue av Michael Jackson og Bubbles som hovedverk”.
Da vet jeg det! Hva synes dere om statuen som skal pryde byen vår?
Nora
Liggende på gulvet
Ser jeg at en ramme streker seg opp
Rundt det livet jeg lever
Har du beveget deg utenfor?
Har du hoppet tau i voksen alder?
Så tar jeg et viskelær
Gnir det sakte mot trebordene der linjen er sterkest
Hvisker et lite hull i boksen
”Jeg vil ut en tur”
Sjelen smyger utenfor, mens bena er litt tregere
Jeg flyter til en annen mulighet
Og ser fyrverkeri et stykke der borte
Så tar jeg den tjukke, svarte, sprit-tusjen
Tegner en dør der streken var hel
Jeg kan komme og gå som jeg vil
Jeg velger
å fly
Det sies at et dikt lever sitt eget liv. Straks det forlater sin forfatters penn, og tar seg til rette på et trykket ark eller blant neonpikslene på en flimrende skjerm, tillater diktet seg å gjøre som det vil. Teksten blir noe eget og annet i symbiose med leserens oppfatning enn hva forfatteren selv har ment eller forsøkt å formidle.
I blant hender det jo også at forfatteren egentlig ikke har peilig på hva hun forsøker å formidle, ihvertfall ikke i tastingsøyeblikket. Det har skjedd meg flere ganger. Husker spesielt en gang på videregående hvor jeg brukte brorparten av en dobbel mattetime til å skrive dikt (mens læreren forsøkte å spørre meg ut om potensregning). Først på ettermiddagen gikk det opp for meg hva det var jeg hadde skrevet om.
I diktet ovenfor vet jeg hva jeg mener å uttrykke. Men enhver leser har rett til egen tolkning. Hva ser dere?
Nora
For tre-fire år tilbake holdt forfatteren Victoria Hislop et gjesteforedrag for klassen min da jeg studerte Creative Writing ved Brunel University i London. Siden da har The Island stått på leselista mi. Denne romanen var dessverre ikke blant pensum, men ble straks arkivert under ”skal leses” et sted bak i hodet mitt. I sommer kom jeg over boka hos en bokhandler i Lillestrøm og kjøpte den øyeblikkelig. Utover høsten har jeg krøpet under ullteppet og kost meg med The Islands gripende historie, og te. Mange, mange kopper te.
Jeg leser forresten alltid mine utvalgte bøker på engelsk, dersom det er originalspråket. Ellers er det for mye som går tapt, og for mange irritasjoner underveis over navn og andre elementer som har blitt frarøvet en rettferdig oversettelse. Som for eksempel navnene i Harry Potter-serien. Men det er en annen diskusjon.
Romanen, som fikk tittelen Øya på norsk, tar oss med tilbake til Hellas, nærmere sagt Kreta, like før andre verdenskrig. Innledningsvis starter historien i 2001, hvor fortellingen om den unge kvinnen Alexis fungerer som en ramme rundt den egentlige historien. Hennes søken etter sannheten om morens hemmelighetsfulle fortid binger oss tilbake til 1939. Alexis’ oldeforeldre, Giorgis og Eleni Petrakis, oppdrar sine to døtre, Anna og Maria, i den lille fiskerlandsbyen Plaka, nordøst på Kreta. Det som gjør livet så spesielt i Plaka, er at noen få hundre meter ut i havet ligger den lille øya Spinalonga, hvor de spedalske ble sendt for å dø i fred og ikke smitte andre. Ble du oppdaget som spedalsk, var livet ditt over. Da var det bare å pakke det aller nødvendigste, ta farvel med familien for alltid og bli rodd i en liten båt over til kolonien på Spinalonga. En hjerteskjærende skjebne som flere hundre personer led.
Selv om figurene i The Island er oppdiktet, er bakgrunnen og kolonien ekte. Spinalonga fungerte som Hellas’ hovedkoloni for spedalske fra 1903 til 1957.
Familien Petrakis rammes dypt av sykdommens tragedie når ikke bare, ett, men to familiemedlemmer på ulike tidspunkt må ta sin siste reise og flytte til den lille øya. Sorgen er stor og det føles som om de går fra å være ekte personer til å være levende døde. Men Spinalonga viser seg å by på mer enn stigma, død og undergang. Når vi får bli med de uheldige sjelene over til deres nye hjem, lærer vi at beboerne på øya klarer å skape en levelig tilværelse for seg selv. Gleder som markedsdager, skolegang, kaféliv, grønnsakshager, filmvisninger og i noen lykkelige tilfeller, bryllup, er også en del av hverdagen. Noen har bodd der i årevis, og noen er til og med født på øya. På beundringsverdig vis går livet sin gang også på dette gudsforlatte stedet.
Et av hovedtemaene jeg tar med meg fra denne boka, handler om å akseptere. Om å finne sin indre fred med de kortene man får utdelt her i livet. Rett og slett å gjøre det beste ut av det man har.
Hvor flinke er vi til å vise aksept i dag? Og hvor flinke er vi til å se gleden i det hverdagslige? Jeg vet at jeg selv til tider både tar ting for gitt og klager over småting. For eksempel noe så dumt som å bli oppgitt over å få feil sjokolade. Ja, jeg innrømmer at det har skjedd. Rimelig teit. Da er det godt å kunne lese en historie som hjelper oss å sette tingene i perspektiv. Vi aner ikke hvor godt vi har det.
Nora
På tide å blåse liv i funlit igjen.
Akkurat som jeg nylig blåste støvet av mange klassikere og ikke fullt så klassiske bøker etter flere måneders oppbevaring i kjellerboden, skal nå funlit få se dagens tastatur igjen. Eller. Det blir vel kanskje nattens tastatur bloggen får se mest til, det er jo da de skrivelystne hjernecellene våkner til live og har fest.
Funlit led i første omgang dessverre den skjebne at tidsklemma knep den av straks den var født. Men som de sier, alle fortjener en ny sjanse. Så da erklærer jeg funlit for gjenopplivet.
Ser fram til mange litterære funderinger i vinter!
Nora
funlit 