Jeg har fått gleden av å bli skribent for Inspira, Mental Helse Ungdom sitt medlemsblad. Her kan dere lese mitt første bidrag, som var på trykk i forrige utgave av Inspira.
Neste Inspira, med min neste tekst, kommer i slutten av mars.
Nora
Kjære Venner!
For ett år siden skrev jeg denne statusen på Facebook:
Kjære venner, jeg savner dere!
Dere er mange som betyr mye for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke makter å opprettholde den kontakten jeg ønsker med hver enkelt av dere. Det er så mye jeg ønsker å dele med dere. Derfor kjente jeg i kveld et behov for å dele noen tanker i en post til dere alle her på face.
Å bli Mamma endret både meg og mitt liv totalt. Jeg hadde en svært tøff start på mammatilværelsen, men er bedre på grunn av det jeg har vært igjennom. Dette er noe jeg kommer til å skrive mer om i tiden framover. Mange trådte til da jeg og min lille familie trengte det som mest, og jeg gleder meg til jeg en dag i framtiden har mulighet og kapasitet til å gjengjelde deres godhet og hjelp ❤️
I sommer ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte, noe som gjør at jeg har lite energi. Jeg vil så mye mer enn kroppen orker. Og dere som er foreldre selv, vet at søvn og hvile ofte kun er en fjern drøm når man har en ettåring. Jeg tenker så mye på dere, kjære venner, men nå om dagen strekker ikke kreftene til slik at jeg kan følge opp mine dyrebare vennskap.
Som mange av dere også vet, så er jeg temmelig introvert av meg – jeg har et stort behov for alenetid for å ”lade” meg opp. Denne ladetiden strever jeg også med å finne, og resultatet er at jeg er mentalt utslitt og overveldet mesteparten av tiden. Da kan selv det å skulle svare på en tekstmelding bli for mye. Setningene vil ikke forme seg, selv for meg som er så glad i å skrive. Derfor blir også få sosiale begivenheter prioritert. Dette betyr ikke at jeg ikke vil! Det betyr at jeg ikke kan. Har du mulighet til å treffes på dagtid: Ta gjerne kontakt 😀 Om kvelden er jeg som regel helt ferdig.
Kjære venner, glem meg ikke selv om jeg er fraværende i en periode. Dere er alle i mitt hjerte ❤️
Det har vært nok et år med lite energi for meg. Jeg tenker ofte på dere og er fortsatt lei meg for at jeg ikke har klart å følge opp vennskapene slik jeg ønsker. Jeg er lei for at jeg ofte svarer nei til invitasjoner, at jeg glemmer å svare og ellers er fraværende i lange perioder. Men jeg merker en endring! Jeg håper og tror at jeg vil ha styrke til å pleie vennskap i tiden framover. Dere er så viktige for meg! ❤️
Som jeg har skrevet om tidligere så har jeg fått lavt stoffskifte. Dette stjeler energien. Hjelpen hos fastlegen er ikke nok. Derfor var jeg på Balderklinikken forrige uke, hvor jeg tok mange prøver. I påvente av prøveresultatene skal jeg ta en del kosttilskudd, deriblant flytende jern. Og jeg føler meg bedre! Allerede den første dagen med flytende jern føltes det som om jeg fikk noe solid i kroppen. Lenge har det vært slik at selv om jeg har sovet, selv om jeg har spist, så ligger styrken bare ytterst; som et tynt lag oppå alt det utslitte. Innerst i margen har jeg vært utmattet likevel. Nå kjenner jeg at den fysiske styrken bygger seg opp – også innerst! 😀 Hurra for det.
I går deltok jeg på et arrangement som heter Vær en Psykt God Venn! Det fikk meg igjen til å reflektere over rollen dere venner spilte da jeg hadde det som tøffest.
Som jeg skrev i blogginnlegget «To skritt fram og ett tilbake» for noen uker siden, så var det en fødselspsykose jeg gikk gjennom etter at Julian ble født. Dere som var der for meg i den perioden, reddet meg og min familie fra en grusom skjebne. Jeg har både møtt kvinner personlig og lest historier om mødre som har opplevd den forferdeligste behandling i psykiatrien fordi de hadde fødselspsykose. Det er snakk om mødre som har blitt tvangsmedisinert, bundet fast, skilt fra barnet sitt i uker og måneder, og lagt på hvitmalte rom med knapt en ting å feste blikket på. Jeg har lest om forhold som har gått i knas og årelangt arbeid for å bygge opp forholdet til eget barn.
Dette er grusomt å høre om når jeg vet av erfaring at hvordan du blir møtt er alfa og omega i en slik tilstand. Jeg blir faktisk rasende når jeg hører om behandlingen mange mottar i norsk psykiatri. Da jeg gikk gjennom psykosen så var kroppen min full av frykt. Jeg var livredd og ble trigget av den minste ting. Til tider var kroppen så anspent at jeg ikke engang klarte å slappe av nok til å tisse. Jeg VET at jeg ikke hadde blitt bedre av å bli kneblet på en institusjon! Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig på så mange måter. Med hjelp og støtte er det mulig å være tilstede for barnet sitt selv om man går igjennom en ekstrem periode på det psykiske planet.
Takket være vennene mine (i tillegg til min mann, familie og terapeut), fikk jeg muligheten til å bruke mine indre ressurser for å komme meg gjennom denne meget spesielle tilstanden. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggelse. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medisiner.
Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, venner som hadde nattevåke med babyen, som kjøpte inn akkurat den filmen jeg hadde behov for å se akkurat den kvelden, som kjørte meg til terapitime, som overnattet så jeg skulle finne tryggheten til å klare å sove, som tålte at jeg var Frodo på oppdrag og alle de andre historiene jeg levde meg inn i, som tålte mine tårer, alle mine dype frykter og underlige resonnementer, og respekterte at disse hadde mening for meg, som delte min begeistring da jeg var så høy at jeg følte ALT var mulig, som ikke synes det var rart at barnet mitt var Superbaby, som sendte meg meldinger og tok i mot alt jeg hadde på hjertet, alt jeg hadde å dele. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle dere kunne ha gitt meg.
TAKK.
Nora
Yesterday, the woman sitting in front of my family on the tram had to turn around to see if it was true… she had to witness it for herself… THAT I WAS ACTUALLY SPEAKING TO MY CHILD!
I was indeed talking to my 1,5 year old son, commenting on everything he was observing on the tram journey – people, other trams and buses outside the window, and, most importantly, the fire extinguisher at the front of the tram. My son was pointing excitedly to all the different items, saying the words or sounds he knew for each one. I was making eye contact with my son and commending him for his observations. My husband was sitting behind us.
“Aren’t you amazed at how much these little ones know?” the lady in front of us said. I agreed.
“Yeah, my son notices everything and talks a lot. At home he can point to the dishwasher, the coffee machine, the washing machine and loads of other things,” I told her. “I know kids understand so much more than they can express.”
“I just… I had to turn around to see that you were actually talking to your child because it’s so rare these days,” the woman said. “I constantly see parents busy on their smart phones, and it’s so sad, because children need attention, they need eye contact.”
“I couldn’t agree more”, I said. “When I am out and about with my son, I will only text someone if it’s a person I am arranging to meet up with. Apart from that, I focus on him and the things we see and experience. I guess I don’t have to explain that he does not have his own iPad!” I said, half joking but serious. My husband jumped into the conversation to tell the lady about a book he read called “Digital Dementia”. The book explains how children need to experience their physical environment before learning through a screen.
Although I took the lady’s comments as a compliment on my parenting, my heart is breaking for all those babies and children who see the backside of their parents’ smart phones more than their parents’ eyes. Millions of kids experience this form of rejection on a daily basis. I wonder how this will affect future generations. I find it both sad and alarming that interaction between a parent and a child has become so rare that other passengers turn around to check if it’s actually, truly happening.
How often are you talking to your child,
looking into their eyes,
simply being there with them?
Nora
Hva lærer den lille om seg selv?
Jeg reflekterer mye over hva jeg sier og hvordan jeg snakker til min sønn. Hva vil jeg at han skal tro om seg selv? For å illustrere hva jeg mener vil jeg bruke et eksempel fra hvordan jeg selv har hatt det de siste par månedene.
I desember og januar var jeg overveldet. Av alt som skulle skje, av følelsen av utilstrekkelighet. I desember var det julebord og familieselskaper, det var juleforberedelser, gaveinnkjøp og i det hele tatt en lang liste i hodet mitt med ting som skulle krysses av. I januar var jeg fortsatt mentalt sliten etter julesesongen. Jeg ble overveldet på nytt av all responsen på kronikken min i Dagbladet, ”Det Usynlige Arbeidet”. Selv om jeg også var utrolig takknemlig, da 99% av responsen var positiv, så var det så mye å følge med på, så mye å svare på. Jeg følte meg overveldet og tenkte hele tiden på hvor overveldet jeg var. Utilstrekkelig. Sliten. Full i hodet. Jeg fortalte meg selv hvor lite tid jeg hadde for meg selv og kjente konstant etter hvordan jeg følte meg. Jeg så ingen ende på det endeløse husarbeidet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hente meg inn. Jeg googlet utallige artikler for å finne en løsning. Det ble merkelig nok ikke bedre av å sette fokus på problemet i hvert ledige øyeblikk!
Den 1. februar kom jeg over en facebook-post av forfatteren Doreen Virtue. Hun skrev om hvordan negativitet fra nyhetene påvirket mange av oss slik at vi ble fylt med negativitet. Hun oppfordret til å finne de beste metodene for seg selv til å gi slipp på negativiteten. Et lite lys gikk opp for meg. Jeg tenkte over hvordan jeg stadig var på nettet for å lete etter løsningen på hvorfor jeg var så overveldet. Når jeg søkte etter svar så kom jeg også over mye negativt: nyheter fylt med frykt eller artikler som dro meg enda lengre ned. Ikke minst begrenset jeg meg selv ved å definere meg selv ut fra det jeg leste. Jeg innså at jeg hadde matet en selvoppfyllende profeti (som jeg var inne på i «Pasient vs. Klient»). Jeg var selv med på å gjøre det verre! Skrekk og gru. At jeg ikke hadde sett det før!
Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg innså at jeg måtte endre hvordan jeg så på meg selv i forhold til situasjonen. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er sterk. Jeg er kapabel. Jeg er fantastisk.” Jeg festet en post-it lapp med denne beskjeden til meg selv på badet. Jeg tenkte på alt det tøffe jeg har opplevd og mestret tidligere. Tenkte på de mest ekstreme periodene som jeg tross alt ikke bare hadde overlevd, men kommet sterkere ut av! Jeg så bort på haugen med klesvask og tenkte: ”Det er en haug med klær. Den kan ikke knekke meg! Det er jo helt absurd.”
Etter en lang dag, når mini har sovnet og jeg ligger på sofaen, så kjenner jeg så klart hvor sliten jeg er; jeg kjenner at det pulserer med slitenhet i hele kroppen. Men framover er det ikke dét jeg skal fokusere på. Jeg sier heller til meg selv: ”Nå slapper jeg av. Nå hviler jeg. Nå henter jeg meg inn! Så deilig.” Da kjenner jeg at kroppen faktisk slapper av. Jeg kjenner at spenninger gir slipp. Jeg føler meg takknemlig for å ha mestret utfordringer gjennom nok en dag, og for hvilen som er tilgjengelig for meg. Jeg tror på det jeg forteller meg selv.
Slik er det med barn også: De tror gjerne på det du forteller dem. Der har du enorm makt. Er du bevisst på hvordan du bruker denne makten? Passer du på så du unngår å skape en selvoppfyllende profeti du ikke ønsker at skal bli sann? For hvis du sier gjentatte ganger at barnet ditt for eksempel er rotete, lat, sjenert, småspist, storspist, frekk, dum eller tar feil, så er det en stor sannsynlighet for at barnet lever opp til nettopp dette.
(Fortsettelse under bildet).
Det viktigste jeg vil at sønnen min skal vite er at han er elsket, at han er verdt å elske, og at han kan elske seg selv så høyt som bare han vil! Jeg vil at han skal tro det beste om seg selv. Han skal vite at han er verdifull, akkurat slik som han er.
Jeg vil aldri at han skal oppleve å få tilsnakk eller «kjeft» for noe han ikke kan noe for. Og jeg vil aldri at han skal lure på om hans verdi som person står i fare dersom han gjør noe Mamma og Pappa ikke liker. Enn så lenge er han ikke gamle karen, bare litt over ett år. Kraftig tilsnakk mener jeg er for tidlig. Om han kaster mat på gulvet så kan jeg si «Mamma liker ikke at du kaster mat på gulvet. Men jeg elsker deg uansett. Du kan la maten ligge på bordet hvis du ikke vil spise den.»
Jeg prøver etter beste evne å møte ham med kjærlighet. Alltid. Jeg sier aldri at han skal «skjerpe seg» hvis han gråter, eller at noe han blir lei seg for, ikke er noe å bli lei seg for. Og det har jeg ingen planer om i fremtiden heller. Han skal bli møtt med trøst og forståelse. Jeg sier: «Jeg forstår at du ble lei deg for det, men akkurat nå så er situasjonen sånn og sånn». Det viktigste er ikke at barnet får viljen sin, men at barnets følelser og vilje blir anerkjent. Sett. Hørt. Møtt med respekt.
Om han tøyser og fjaser og ikke vil sove når jeg har planer om at han skal sove, og jeg er aldri så sliten, så tenker jeg etter – hvordan det ville ha vært for ham dersom jeg ble sint nå? Det er jo ikke den lille gutten sin feil at han ikke er klar for å sove når Mamma har planer om at han skal sove. Jeg gjør mitt beste for å roe ned meg selv, slik at jeg kan håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg holder ham inntil meg og sier: «Mamma vet ikke hvorfor du ikke vil sove nå, men du er så høyt elsket.» Når dette kommer fra hjertet mitt, så finner vi ofte roen begge to.
Det viktigste for en god natts søvn, er å føle seg trygg. Når sønnen min skal sove for kvelden, så hvisker jeg til ham:
”Du har gitt Mamma og Pappa så uendelig mye, bare ved å være til.
Du kan være så stolt av deg selv.
Du kan elske deg selv så høyt som bare du vil.
Mamma og Pappa elsker deg.
Alle stjernene passer på deg.
Hele Universet heier på deg.”
Prøv det gjerne med din lille, om du trenger et nytt godnatt-vers ❤
Nora
funlit 