Gjennom Skyene

Du kan skimte deg selv
Gjennom alle løgnene om hvem du tror du ikke er –

Et nåløye av lys
gjennom alle skylagene:
De mørke, tette regnskyene
som tordner mot ditt arme sinn,
den tynne tåkeheimen
som tetter hver tanke,
de nådeløse lynslagene
som hamrer mot ditt slitne hjerte

Du aner hvor du skal
Hvem du skal bli
Den du egentlig er

Men du vet ikke hvor lang reisen er

Alt du kan gjøre
er å puste deg igjennom;
Blåse vekk hver eneste tunge sky
Møte hvert regnfall
Utfordre tåkens mektige slør
Gjenoppstå fra hvert lynnedslag
Med en kraft du før ei hadde
En kraft som kommer inn i eksistens
langs veien

Alt du vet
er at du må gjennomføre reisen selv

For å komme i mål
Fram til Lyset

 

av Nora Graff Kleven

 

 

 

 

#forrigårsdagens #outfit

Så. Jeg tenkte jeg skulle slenge meg på trenden og innvie deg, kjære leser, i dette høyst fascinerende aspektet av mitt liv: Hva jeg har på meg på en helt vanlig dag.

 

Antrekk: Ja. Lang, grå singlet. Ren fra skapet.

Hår: Ja. Jeg har hår. Som jeg har farget selv. Med rød farge. Fra en boks.

Styling: Nesten. Skal innrømme at jeg rufset til hestehalen litt for ikke å se så flat ut på håret.

Sminke:  Litt. Mellom frokost og bleieskift fikk jeg klint på meg litt mascara, minimalt med øyenskygge og ett strøk rouge som innen dette bildet ble tatt var gnidd vekk igjen av babyhender.

Antrekk: Sokker i ulik gråtone. Tror den flekken til høyre er vann, men det er neimen ikke godt å være sikker…

Antrekk: Svarte tights. Fra badegulvet. Med kun én flekk (det andre er bøss).

Sponset av: Toalettmappa mi og Klesskapet mitt. #toalettmappami #klesskapetmitt

Get the look: Kikk i skapet ditt, på gulvet eller i tørketrommelen. Dra på deg det første du finner. #getthelook

De siste dagene har jeg lagt merke til den nye Chanel-plakaten med skuespiller Kristen Stewart som poserer med et «kom og ta meg»-blikk i 3 av 4 bilder. Egentlig ser hun pædde sur ut. På det siste bildet smiler hun riktignok. Men jeg lurer ofte på hvorfor kvinner i kles- og skjønnhetsreklamer ikke skal se glade ut? Det får meg til å tenke at sminkingen og stylingen ikke er for vår egen del, men for andres. Må vi stæsje oss opp hver bidige dag for å fungere? For å være noe verdt? For å ha noe å by på?

Joda. Jeg liker også å pynte meg, sminke meg, freshe meg opp og fikse håret: I det hele tatt føle at jeg ser velstelt og bra ut, selv på en helt vanlig hverdag. Antrekket vist ovenfor er tydeligvis ikke akkurat det lekreste jeg noen gang har hatt på meg. Men sammen med en skjorte og en vindjakke (som dessverre ikke kunne være tilstede da photoshooten for #forrigårsdagens #outfit fant sted) fikk det meg helt fint gjennom en vanlig dag med sønnen min, hvor vi dro på tur til Torshovdalen. Poenget mitt er:

Pynt deg fordi du har lyst, ikke fordi reklamen befaler.

Så neste gang du blir utsatt for en reklame som får deg til å føle deg dårlig med deg selv, foreslår jeg at du tenker:

Mø mø. Møøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø mø.

Den er ikke noe viktigere enn det kua sier. 

 

Nora

 

(Dersom du likte dette innlegget, er det god sjanse for at du også liker Sexy, ELLE bare fjolls til fjells?).

 

Å leve med minus-fortegn

Du starter hver dag i minus.

Regnskapet går ikke opp.

Du rykker stadig tilbake til Start.

 

Noen ting er fortsatt vanskelig, til tross for at jeg har gått en lang vei de siste årene. Når jeg blir for sliten, hvis jeg for eksempel har sovet dårlig over lengre tid, eller jeg blir trigget på et dypt plan, da kan jeg bli dratt ned i grumset igjen.

Jeg tenker ofte på depresjon som å leve med et negativt fortegn. Alt som skulle ha vært noe bra blir snudd til noe smertefullt når man er en tur nedi ”dumpa” eller ”kjelleren” som jeg pleier å si. Er det flott vær så kan det bli vanskelig, for du skal jo glede deg over det. Men du kan ikke, for du har ikke lov; da kommer skyldfølelsen. Og folk lurer på hvorfor du er så sur. Men du kan ikke forklare, for du har ikke skjønt det sjøl ennå.

Minustegnet misfarger alle opplevelser. Følelsene opererer etter sin egen ulogiske logikk. Når du innerst inne tror at du ikke er verdt noe, så etterlever du det også. Fra innerst til ytterst.

 

 

Å bli bra fra depresjon er en lang vei å gå. Ja, det hjelper å tenke positivt. I hvert fall i perioder. Når dine egne ”demoner” ikke roper for høyt. Du må ta valget gang på gang, år etter år: å lete etter det positive i det negative. Minst like viktig er det dog å tørre å høre etter når demonene roper. Anerkjenne at de faktisk er der. Og spørre: Hva er det de prøver å si? Hva kan jeg lære her?

Ja, så du er kanskje tilbake til Start. Nok en gang. Men etter hvert er det Start som rykker litt og litt fram: Start er ikke like langt nedi dumpa som forrige gang. Og veien er ikke lenger like lang å gå.

 

Nora

 

 

Bokfundering: Bringebærlandet

På denne regnværsdagen tenkte jeg det kunne være fint med et innlegg som hjelper oss til å se fram mot sommeren. Bringebærlandet – Smaken av Norsk Sommer var en av de bøkene jeg var nødt til å kjøpe så straks jeg så den. Tenk, en hel bok skrevet i hyllest til bringebæret! Og på tilbud attpåtil. Den måtte bli med hjem!

Bringebærlandet starter med et lite kapittel om bringebærets historie, både mytologisk og historisk. Visste du for eksempel at bringebær kom til Norge på 1890-tallet? Boken er utgitt på Dinamo forlag og skrevet av Roy Andersen, Lina Dybdal, Tor Jacobsen og Åse-Marit Thorbjørnsrud. Den er illustrert med lekre fotografier av Kristin Bay.

Videre er boken fylt med lekre oppskrifter basert på bringebær. Jeg gleder meg til å se nærmere på dem i løpet av sommeren!

Hva er ditt favorittbær?

 

Nora

 

 

Hvor mye redigerer du livet ditt?

For noen uker siden tok jeg et lite blinkskudd i hverdagen – mannen min på kjøkkenet med sønnen vår på armen. Jeg hadde lyst til å dele bildet på Facebook med kommentaren «hverdagslykke»:

Men så la jeg merke til den skitne kjelen og rotet på bordet, og tenkte at det gjorde seg jo ikke så veldig bra på det idylliske bildet av far og sønn i et vanlig og verdifullt øyeblikk. Jeg kikket litt mer på bildet.

Hvis jeg kutter bort den skitne kjelen! A-ha! Da blir det bra.

Jeg har så klart denne cropping-funksjonen. Hvis jeg tar med øvre del av bildet, da får jeg jo med den flotte lysekronen vår uten møkka! Ta-daaa. Et øyeblikk virket det som en bankers plan. Ikke bare har jeg hverdagslykke, jeg har perfekt hverdagslykke! Men så tenkte jeg: Vil jeg være en av de som bidrar til at alt må se perfekt ut? Vil jeg være en person, som med min «perfekte»- men akk! så redigerte – virkelighet er med på å hype prestasjonspresset? Vil jeg virkelig gjøre mine hverdagsøyeblikk til konkurranse i utseendets perfeksjonisme?

Nei. Jeg burde ha med den der kjelen. Ja! La oss vise rotet!

For det er jo sånn det er. Fram med den menneskelige hverdagslykken! Lykken er jo komplett om det er litt rot. Kanskje jeg kan hjelpe andre til å senke skuldrene litt? For det er det jeg vil: være en motvekt til perfeksjonstyranniet.

Det endte med at jeg aldri la ut bildet. I hodet mitt handlet det ikke lenger om å dele et fint øyeblikk. Bare på noen få tankerekker hadde det hele blitt et slags «statement»-prosjekt. Det ble for mange tanker, for mange valg rundt det å skulle presentere seg selv. Jeg lurer på om det er mange som har det sånn. Hvilket av de 14 bildene jeg tok skal jeg legge ut? Skal jeg redigere? Skal jeg croppe? Skal jeg bruke filter? Skal jeg si at jeg har brukt filter? 

Jeg tenker mye på dette med redigering og photoshop. Hvor mye uvirkelighet vi blir utsatt for. Da jeg var 16 år pleide jeg å sammenligne meg selv med popstjerner i Bravo, Topp, Smash Hits og mange andre blader. Ofte kunne jeg kikke på et bilde av Christina Aguilera eller Britney Spears og lure på hvorfor jeg ikke hadde så perfekt hud? Da jeg var på den alderen visste jeg ikke at kjendisene var retusjert, eller hvor mye sminke kunne endre en persons utseende. Jeg slukte glansbildene rått, og trykket meg selv ned i prosessen.

I dag er vi fullstendig klare over hvilke ekstreme endringer et bilde gjennomgår fra det knipses til det går i trykken. Det finnes mange videoer og kampanjer som har som mål å eksponere retusjeringen. Likevel biter vi på agnet. Gang på gang. Et det slik at vi vet disse tingene med hodet, men at følelsene ikke er med og heller valser den andre veien når vi for ørtende gang blir solgt en photoshoppet drøm?

Jeg er ikke fritatt, for jeg sitter også på karusellen. Det er vanskelig å komme seg unna de konstante kommersielle budskapene i det samfunnet vi lever i nå. Så klart biter jeg også på agnet. Men heldigvis ikke like ofte som før. Og jeg kan ikke la være å stille spørsmålet:

Hvorfor lar vi oss fortsatt lure?

 

Nora

 

 

 

 

Å si sine meninger

Det er nok ekstremt vanskelig
for folk som aldri har hatt dette problemet
å forstå
hvordan det er
å ikke klare å si hva man mener.

Når halsen snører seg,
pusten mister grepet,
og ordene bare ikke kommer ut.
Når du på direkte eller indirekte vis
har lært
at dine meninger og behov uansett ikke
teller,
og dette setter seg i kroppen. Når hjertet banker
så hardt at det tar opp all plass
som ordene ellers ville hatt i munnen. Og skal du klare å si noe,
så må du
eksplodere,
ellers er det ikke nok kraft til å bære budskapet.
Da blir det kun en svak hvisking
i sjelen
som ikke engang vinden vil høre. Og du er fanget
med alt som brenner på innsiden; alt som brenner
inne og brenner deg opp.

En eksplosjon er alt du kan makte – det er alt eller ingenting.
Og da kommer sjokket og reaksjonene. Vantroen
over at noe så voldsomt gjemte seg i lille deg. Og du innser at
kanskje du ikke er så liten som du har blitt ledet til å tro. Men at du òg
kan eie dine meninger.
Eie dem høyt og tydelig.

I et rom utenfor deg selv.

 

av Nora Graff Kleven

 

Life is too short…

Yup. So don’t.

 

Nora

 

Oppdateringer på funlit

Hei kjære deg som følger med på mine skriverier!

Den siste uken har funlit fått en aldri så liten make-over. Jeg har freshet opp layout’en og oppdatert seksjonen om meg. Den heter nå «Dette er meg». Fordi dette er en fast side og ikke et blogginnlegg, må du klikke deg inn på siden min for å lese den: https://funlit.wordpress.com/about/

Håper du har lyst til å bli bedre kjent med meg!

Hilsen Nora

 

Vårens små mirakler

Fikk plutselig veldig hyggelig besøk da jeg var på familiepiknik i Torshovdalen i helgen 🙂

 

Sommerfuglen viste sine flotte farger i sola.

 

Fin-fint besøk under årets første forsøk på å få farge på de bleike leggene mine!

 

Skoen min ble en riktig så fin utkikkspost for sommerfuglen. Hvordan har sommeren startet for deg?

 

Nora

 

Oppi glasset

 

Det er ofte snakk om hvorvidt glasset er halvfullt eller halvtomt.

Noen sier til og med at det er knust: det er bare biter igjen.

Men viktigere enn hvor fullt det berømte glasset er, tror jeg det er hva man fyller glasset sitt med?

Hvilke farger putter du oppi? Er det farger i det hele tatt?

Er det glede? Kjærlighet? Til deg selv og andre.

Tilgivelse?

Gode opplevelser?

 

Hva putter du oppi glasset ditt?

 

Jeg tenker at oppi glasset så gjelder kvalitet over kvantitet!

Velg med omhu hva du putter i ditt 🙂

 

Nora