I dag er det fem år siden jeg startet min magiske reise; fem år siden jeg satt i hypnosestolen hos May Irene Wikeby for første gang. Jeg hadde uttrykt frustrasjon til min nære venninne Lise Marie over manglende ”framgang”, selv etter flere måneder hos en psykiater på DPS (distriktspsykiatrisk senter) i 2010, og så enda flere måneder hos en privat psykolog i 2011. Det vil si, jeg følte meg ikke noe bedre om meg selv.
”Du trenger ikke en psykolog, du trenger noe… litt annet,” insisterte Lise Marie. Så anbefalte hun May. Det tok en del måneder før jeg fulgte det rådet, men så, for fem år siden, satt jeg der.
”Hvis det var én ting i hele verden jeg kunne hjelpe deg med, hva skulle det være?” spurte May.
”Jeg vil bli kvitt den stemmen inni meg som sier at jeg ikke er verdt en dritt.”
Dette var utgangspunktet for alle timene vi har tilbrakt sammen. Det lengste jeg har gått uten en time hos May, er om lag to måneder. Som regel har jeg vært hos henne ca. én gang i måneden, mens i psykoseperioden var jeg der én gang i uka over åtte uker.
Den første timen fikk jeg en forberedende hypnose. Jeg husker at May leste opp at jeg var et barn av stjernene, og at jeg tenkte: Dette kan jeg like! Jeg følte meg så avslappet, så trygg. Det var så deilig å slippe å tenke på hva som var ”feil” med meg! Den timen var første gangen Enhjørningen kom til meg. Min trofaste hjelper og symbolet på det beste i meg selv. Jeg så for meg Universet og stjernene og plutselig var Enhjørningen der, som den største selvfølge. Og jeg vet akkurat hvor den kom fra i den fysiske verden: På den tiden spilte jeg og Anders (nå mannen min, da kjæreste) et mobilspill som heter Robot Unicorn Attack, og dette magiske vesenet tok jeg altså med meg inn i hypnosens og fantasiens og healingens verden.
Robot Unicorn Attack har også en helt fantastisk sang:
«Always» av Erasure
Etter denne første timen gikk jeg nesten litt døsig rundt på Byporten og tenkte: Jeg føler meg så normal, og det er jo ikke normalt for meg! (Nå har for øvrig mitt ønske om å bli «normal» bare svunnet hen med årene, men poenget er at jeg allerede da merket en tydelig forskjell!).
I alle år etter dette har Enhjørningen vært min faste følgesvenn og hovedhjelper, men den seneste tiden har jeg lagt merke til at den dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Og grunnen til dette er bare helt super: Jeg har internalisert mange av de egenskapene jeg symboliserte med Enhjørningen – jeg opplever at jeg faktisk ER mange av disse kvalitetene jeg tidligere bare drømte om å kunne leve opp til: styrke, tilgivelse, kreativitet, kjærlighet, visdom, medfølelse, vilje, glede og flere til.
Alle har vi fantastiske kvaliteter og egenskaper i oss. Men vi må tillate oss å se dem, uansett hvilken form de dukker opp i, uansett om det er en fantasi-Enhjørning som svever rundt i et imaginært Univers fullt av stjerner!
Jeg vil at du skal tenkte på dette i dag:
Hva er det beste i deg?
Nora
funlit 