Lommelykt

Vi kan alle være en lommelykt for noen som er mørkeredde.

Jeg ser at det har vært en tradisjon for å feie ting under teppet. Vanskelige ting. Stygge hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Generasjoner før oss har gjort det. Det var bare sånn det var. Tusenvis av historier som aldri ble hørt, sår som aldri ble leget. Overgrep som forble i mørket, tragedier som ble dysset ned. Gnagende og vonde hemmeligheter som en var pent nødt til å bære på. Alene. Man blir syk av slikt. Den plassen i brystet som var ment for glede og fryd ble en gravplass. En gravplass for den du kunne ha vært om du fikk puste fritt. Om du hadde sluppet å bære din bør alene.

Jeg føler en endring i tiden. Flere og flere begynner å forstå. Flere og flere finner fram lommelykta si; tar mot til seg. Skinner litt lys inn i et mørkt og lukket hjerte. Tør å spørre: «Hvordan har du det egentlig?» eller «Hva skjedde med deg?» Flere og flere forstår at sykdom og vonde hemmeligheter henger sammen. At det mørket du blir pålagt å holde skjult, gjør deg syk. Og at veien til friskmelding går gjennom stemmen. Sette ord på sin byrde. Da kommer forståelsen. Da kommer lyset. Da kommer innsikten. Og med den – ja, med innsikten kommer friheten.

Friheten til å begynne å like seg selv.

Bruk ditt lille lys – noen trenger det!

Nora